Algerie – Wikipedia

Algerie – Wikipedia
Hopp til innhold
Koordinater
28°18′16″N
2°48′45″Ø
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den demokratiske folkerepublikk Algerie
Al-Jumhūrīyah al-Jazā’irīyah
ad-Dīmuqrāţīyah ash-Sha’bīyah
الجمهورية الجزائرية الديمقراطية الشعبية
Flagg
Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Revolusjonen av folket og for folket
Ligger ved
Middelhavet
(retning ut fra posisjon:
nord
Innbyggernavn
Algerier (utt.
/-¹ʃe:rier/
),
algerisk (utt.
/-¹ʃe:risk/
),
på
riksmål
også
algirer, algirsk
Grunnlagt
3. juli 1962
Hovedstad
Alger
Tidssone
UTC+1
Areal
Totalt
Vann
Rangert
som
nr.
10
2 381 741
kvadratkilometer
Befolkning
Totalt
Rangert
som
nr.
33
46 164 219
(2023)
Bef.tetthet
19,38
innb.
kvadratkilometer
HDI
0,745
(2021)
Lesekyndighet
75
(2008)
Styreform
Semipresidentiell
folkerepublikk
President
Abdelmadjid Tebboune
Statsminister
Sifi Ghrieb
Offisielt språk
Arabisk
tamazight (berbisk)
Uavhengighet fra
Frankrike
5. juli
1962
Valuta
Algerisk dinar
DZD
Nasjonaldag
1. november
Nasjonalsang
«Kassaman»
ISO 3166-kode
DZ
Toppnivådomene
.dz
Landskode for telefon
+213
Landskode for mobilnett
603
Algerie på Commons
Algerie
offisielt
Den demokratiske folkerepublikk Algerie
er et land i
Afrika
som grenser til
Marokko
Vest-Sahara
Mali
Mauritania
Niger
Libya
og
Tunisia
. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for
Sahara
-ørkenen, og vest for
Nilen
. Dette området går under navnet
Maghreb
Algeriske arabere, bedre kjent som algeriere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjerntliggende fjellrike områdene.
Geografi
rediger
rediger kilde
Topografisk kart, viser
Atlasfjellene
i nord
Fra
Hoggarfjellene
sørøst i landet
Sahara
utgjør 85
% av landet
Algerie har tre distinkte landskapstyper: Kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk
middelhavsklima
med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner.
Platået
Chott
og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med
steppelandskap
Biskra
, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på
159 mm.
I landet sør for
Atlasfjellene
ligger
Sahara
med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme
sciroccovinden
fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover.
Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet
Hoggar
opp til nesten
2 700
moh
Algeries miljøproblem omfatter
jorderosjon
, forurenset avløpsvann, forurensning fra
oljeraffineri
og mangel på
ferskvann
. All elektrisitet produseres med
fossilt brennstoff
Historie
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Algeries historie
De tre
nordafrikanske
statene Algerie,
Tunisia
og
Marokko
tilhører alle et område kalt
Maghreb
– "landet i vest". Det var det navnet de
arabiske
erobrerne ga området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen omkring år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en
middelhavssivilisasjon
styrt av
fønikere
og
romere
. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, kommer fra antikkens
Numidia
. Det var et samfunn som under ledelse av
Masinissa
utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsform. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en framgangsrik stat fram til Masinissas død i 149 f.Kr.
Romerrikets
nedgangsperiode rammet også Maghreb, og i 429 e.Kr. kom en
germansk
folkestamme,
vandalene
, over
Gibraltarstredet
og erobret Algerie. I 534 kom nye erobrere, og Maghreb kom under
bysantinsk
styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale
berberstammene
Den arabiske invasjonen
, som på 700-tallet strakk seg helt inn i
Spania
, la under seg Numidias kystområder men ennå ikke fjellområdere i innlandet. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk det
arabiske språket
og den
arabiske kulturen
stadig større innflytelse. Kalifen i
Kairo
sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørske krefter i Maghreb, og hele området lå til slutt under arabisk styre. Mellom 1152 og 1269 erobret
almohadene
hele landet. Da den siste islamske festningen i Spania falt for kristne styrker i 1492, søkte de spanske
maurerne
tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne og erobret flere festninger og byer.
Osmanske
styrker kom til unsetning med det resultat at Algerie ble underlagt den osmanske sultanen. Hele Algerie hadde på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkretsen; bare i noen deler av landet levde isolerte folkestammer, som
kabylene
og
tuaregene
, utenfor den nye samfunnsordningen.
Kolonistyre
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Fransk Algerie
Abd el-Kader kapitulerer 1847.
Da almohadenes dynasti ble oppløst på midten av 1200-tallet, fikk Maghreb-regionen den tredelingen som vi kjenner i dag med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som
nasjonalstat
, med de geografiske grensene som landet har i dag, kom imidlertid til først under det franske koloniveldet. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på cirka
38 000
menn ble det organisert motstand under ledelse av
Abd al-Qādir
. Han ledet rundt
12 000
menn i kamp mot franskmennene i vestre Algerie i 1832, og mange algirere ser i dag på ham som den symbolske grunleggeren av nasjonen. Under Abd al-Qādirs ledelse ble det bygget en algirsk stat, relativt selvstendig fra Det osmanske riket, som omfattet mesteparten av det vestre og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han
jihad
, hellig krig, mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen til slutten på Abd al-Qādirs militære framgang. Franskmennene svarte med å sende
100 000
soldater over
Middelhavet
, og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.
På samme måte som de britiske koloniene
Kenya
og
Rhodesia
, de portugisiske koloniene
Angola
og
Mosambik
, og
Sør-Afrika
, ble Algerie en nybyggerkoloni. Ingen annen koloni i Afrika fikk så mange europeiske bosettere som Algerie. I 1850 var omkring
130 000
franskmenn bosatt i landet, og ved slutten av 1800-tallet over en halv million. Da hadde Algerie blitt en fransk provins, og nybyggerne fikk rett å velge sine egne representanter til
nasjonalforsamlingen
Paris
. Den store majoriteten av alle algirere ble Frankrikes undersåtter og ble utsatt for omfattende diskriminering uten noen politiske rettigheter.
Frigjøringskrigen
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Algeriekrigen
Avkoloniseringen
av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. På 1950-tallet ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville ikke gi slipp på Algerie, som hadde store naturressurser og var tett sammenknyttet med den franske økonomien. Underkuelsen førte til at motstandsbevegelsen 1954 gikk sammen i
Front de Libération Nationale
(FLN), og begynte å føre geriljakrig for å befri landet. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner som de kunne operere fra. På denne tiden kunne frigjøringsbevegelsen mønstre omkring
15 000
soldater, mens franskmennene hadde satt inn
200 000
. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og satte inn alle ressurser på å vinne krigen etter
det smertefulle nederlaget
Indokina
. Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde ved grensen til Tunisia og la ut
900 000
landminer
i grenseområdene, hadde FLN vansker med å forsørge troppene. Franskmennene forflyttet til og med mellom en og to millioner algirere fra sine hjem til "konsentrasjonssentre" for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. FLN-ledelsen hadde etablert en provisorisk regjering i utlandet,
Gouvernement de la république algerienne
(GPRA), og begynt å bygge opp en hær.
Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Til tross for den militære framgangen vokste motstanden mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Da general
Charles de Gaulle
ble fransk president i 1958, begynte han å lete etter en måte å komme ut av krigen på. I 1961 gjorde den europeiske minoriteten i Algerie
et kuppforsøk støttet av franske generaler
, men dette ble slått ned. Forhandlinger om våpenhvile i
Sveits
begynte i april 1961. De var vanskelige og ble avbrutt flere ganger, men førte til slutt fram til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, der 90,7% av stemmene støttet de Gaulles politikk.
Krigen kostet mellom
300 000
og 1,5 millioner algirere livet.
8 000
byer lå i ruiner, store områder lå brente og herjet, og over to millioner mennesker hadde blitt hjemløse.
Selvstendighet
rediger
rediger kilde
Houari Boumedienne.
Den 3. juli 1962 ble Algerie selvstendig etter mer enn sju års krig. Ved krigens slutt bodde omkring
800 000
europeere i landet, hvorav fire femdeler flyktet i all hast da den formelle selvstendigheten trådte i kraft. Blant dem var en stor del av landets ingeniører, administratorer og lærere; få algirere hadde fått noen form for høyere utdanning.
Nasjonalistbevegelsen ble raskt splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig større mellom eksilregjeringens statsminister
Benyousef Ben Khedda
og visestatsminister
Ahmed Ben Bella
. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN den eneste politiske organisasjonen. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965. Forsvarsministeren, oberst
Houari Boumedienne
, tok over, og nasjonalforsamlingen ble oppløst. I 1976 ble Boumedienne formelt utnevnt til president etter å ha blitt valgt som den eneste kandidaten. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølgere ble utnevnt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra militæret,
Benjedid Chadli
. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne hadde Algerie framstått som et radikalt, sosialistisk land, men under Chadli slo man inn på en linje med større moderesjon og pragmatisme. Samme år som han ble valgt slapp han flere politiske fanger fri, blant dem den tidligere presidenten Ben Bella.
Chadlis politiske liberalisering førte til at
ettpartistyret
ble opphevet i 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1987, satte i gang en liberaliseringsprosess som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og det økonomiske livet. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokale og regionale valg med deltagelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest omfattende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i
Midtøsten
og Nord-Afrika, ikke minst i Algeries naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algirske valget var den sterke posisjonen radikale islamske krefter hadde vunnet i det kriserammede algirske samfunnet. 11 partier stilte opp ved lokalvalget i 1990, og
Front islamique du salut
(FIS), den islamske frigjøringsfronten, tok makten i de fleste kommuner og regioner. FIS fikk 55
% av stemmene og ble største parti i 853 av til sammen 1
500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32
% av stemmene.
Borgerkrigen
rediger
rediger kilde
Det første frie valget på nasjonalforsamling skulle ha blitt avholdt i juni 1991, men ble innstilt etter en rekke voldsomme sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli satte inn hæren for å gjenopprette lov og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. I valgets første omgang vant FIS en klar seier foran
Front des forces socialistes
(FFS) og FLN; FIS fikk 188 plasser i den 450 plasser store nasjonalforsamlingen mot bare 16 for FLN og 26 for FFS. Til sammen 49 partier deltok i valget, som var todelt, og før den andre omgangen, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 mandater til for å få majoritet. Utsiktene til et Algerie styrt som et
teokrati
av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs indre kjerne til å gripe inn før den andre valgomgangen. I januar 1992 kunngjorde president Chadli, etter press fra forsvarets ledelse, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen, og grunnloven ble opphevet. Nasjonalforsamlingen hadde allerede blitt oppløst. Et sikkerhetsråd ble satt til å styre landet, og dette rådet avlyste den andre valgomgangen og satte inn et råd å styre landet, ledet av
Mohammad Boudiaf
. I juni 1992 ble han myrdet, og ble etterfulgt av
Ali Kafi
som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministeren, general
Liamine Zeroual
, utnevnt til ny president. Samme år satte militærrådet inn et nasjonalt overgangsråd som skulle fungere som nasjonalforsamling; det ble imidlertid boikottet av de største partiene, inklusive FIS og FLN.
FIS var i utgangspunktet et ikke-voldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant annet militante islamske organisasjoner. Flere slike grupper sto på 1990-tallet for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som
100 000
menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var spesielt utbredte på midten av 1990-tallet og avtok mot slutten av årtiet og etter sekelskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen som først ble rettet mot utenlandske borgere, algirske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, og etter hvert i tiltagende grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – framfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldshandlinger. Blant annet skal de ha vært ansvarlige for forsvinningen av et betydelig antall mennesker. Fremveksten av den væpnede islamistiske motstanden mot Algeries sekulære regime kan spores tilbake til den militære tradisjonen fra frigjøringskrigen på 1950-tallet. De første, små gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og det innstilte parlamentsvalget året etter, at den væpnede opposisjonen vokste fram. Til å begynne med manifesterte motstanden mot regjeringen seg i omfattende demonstrasjoner i storbyene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte for alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar–mars 1991 – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – samt omkring ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt den 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset borgerrettighetene, blant annet i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.
General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrkene, og makten ble konsentrert hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og byer, grep myndighetene til omfattende operasjoner, også gjennom bruk av bombefly. I juli 1995 ga Zeroual opp forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terror fra islamsk milits ble rettet såvel mot sivile som mot det offentlige maktapparatet, og voldsutøverne ble beryktet for sin brutalitet.
Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt mot to motkandidater, med 64,5
% av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning; islam ble statsreligion, men ingen partier fikk bygge på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra til sammen 39 partier opp, i tillegg til noen uavhengige. President Zerouals nye parti
Rassemblement national pour la démocratie
(RND) fikk 38,1
% av stemmene, mens det islamistiske
Mouvement de la société pour la paix
(MSP) og det tidligere regjeringspartiet FLN fikk henholdsvis 16,7
% og 16,1
%. De tre, som til sammen fikk 287 av 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet sammen regjering. FIS var ifølge loven forbudt og kunne ikke delta i valget. Etter at Zeroual gikk av i september 1998 og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble den tidligere utenriksministeren
Abdelaziz Bouteflika
valgt med 73,8
% av stemmene. Bouteflika holdt i september 1999 en folkeavstemning der 98,6
% støttet presidentens freds- og forsoningsplan blant annet gjennom amnesti. Algerie holdt i 2002 valg til en ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN majoritet alene. 23 partier deltok i valget, og 129 uavhengige lister stilte også opp.
Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig 1990-tall; de to viktigste var
Groupe islamique armé
(GIA), som bestod av flere mindre grupper, samt den væpnede grenen av FIS,
Armée islamique du salut
(AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Omkring 5000 fanger ble sluppet fri i et amnesti, deriblant islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA,
Groupe salafiste pour la prédiction et le combat
(GSPC), ble grunnlagt i 1998 og nektet å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep i all vesentlighet mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot løfte om amnesti, men volden fortsatte, både fra geriljaen og fra myndighetene. Borgerkrigen krevde minst
100 000
menneskeliv, et tall myndighetene innrømte i 1999. Andre setter tallet så høyt som
150 000
. I årene 2000–2001 ble medlemmer av GSPC tatt i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkt for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt
al-Qaida
. Etterforskning i Italia tydet på at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida i planleggingen av deres terroraksjoner i Europa. Flere av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper mot
Sovjetunionen
Afghanistan
sammen med
Taliban
og al-Qaida. Fra dannelsen av GIA i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike.
Borgerkrigen som pågikk i tiåret 1992-2002, er pr 2025 forbudt å omtale. Bare å nevne den, kvalifiserer til fem års fengselsstraff.
Uro i Kabylia
rediger
rediger kilde
Parallelt med den politisk-religiøse konflikten har Algerie også en etnisk konflikt mellom
berberbefolkningen
og den arabiske majoriteten, spesielt knyttet til berbernes kjerneområde,
Kabylia
. Berberne, som utgjør omkring en tredjedel av Algeries befolkning og er områdets urbefolkning, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk
tamazight
ble anerkjent som offisielt og likestilt med arabisk. De har også stilt krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har militante grupper vært aktive, og i 2001 var det omfattende opprør i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie ble ytterligere forsterket av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom.
Demografi
rediger
rediger kilde
Lesekyndighet for voksne i Algerie 1985–2015 ifølge
UNESCO
En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av
berbisk
opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller språklige kriterier.
Gjennomsnittsalderen er 22,5
år (2002), mens middellevealderen er 70,5
år (2003). Innbyggerne snakker
arabisk
berbisk
og
fransk
. 30
% av den voksne befolkningen er
analfabeter
. (2003)
Sunni-islam
er landets offisielle religion, med oppslutning fra 99
% av innbyggerne; de øvrige er
kristne
og
jøder
Politikk
rediger
rediger kilde
Administrativ inndeling
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Algeries provinser
Algerie er inndelt i 48 provinser (
wilayah
). Alle provinsene har samme navn som sine administrasjonssentra; som regel er dette provinsens største by. Provinsene er igjen delt inn i 553 distrikter (
daïra
) og 1541 kommuner (
baladiyah
).
Wilaya
Areal (km²)
Befolkning
map
Wilaya
Areal (km²)
Befolkning
Adrar
402
197
439
700
Nummerert kart over Algeries provinser
25
Constantine
187
943
112
Chlef
975
013
718
26
Médéa
866
830
943
Laghouat
25
057
477
328
27
Mostaganem
269
746
947
Oum el-Bouaghi
768
644
364
28
M'Sila
18
718
991
846
Batna
12
192
128
030
29
Muaskar
941
780
959
Béjaïa
268
915
835
30
Ouargla
211
980
552
539
Biskra
20
986
730
262
31
Oran
114
584
607
Béchar
161
400
274
866
32
El Bayadh
78
870
262
187
Blida
696
009
892
33
Illizi
285
000
54
490
10
Bouïra
439
694
750
34
Bordj Bou Arréridj
115
634
396
11
Tamanrasset
556
200
198
691
35
Boumerdes
591
795
019
12
Tébessa
14
227
657
227
36
El Tarf
339
411
783
13
Tlemcen
061
945
525
37
Tindouf
58
193
159
000
14
Tiaret
20
673
842
060
38
Tissemsilt
152
296
366
15
Tizi Ouzou
568
119
646
39
El Oued
54
573
673
934
16
Alger
273
947
461
40
Khenchela
811
384
268
17
Djelfa
66
415
223
223
41
Souk Ahras
541
440
299
18
Jijel
577
634
412
42
Tipaza
166
617
661
19
Sétif
504
496
150
43
Mila
375
768
419
20
Saïda
764
328
685
44
Ain Defla
897
771
890
21
Skikda
026
904
195
45
Naâma
29
950
209
470
22
Sidi Bel Abbès
150
603
369
46
Ain Timouchent
376
384
565
23
Annaba
439
640
050
47
Ghardaia
86
105
375
988
24
Guelma
101
482
261
48
Relizane
870
733
060
Menneskerettigheter
rediger
rediger kilde
Algerie har fengselsstraff inntil to år for homofili.
Næringsliv
rediger
rediger kilde
Petroleumsindustrien
er den viktigste næringsveien i Algerie
og står for 30
% av
bruttonasjonalproduktet
og mer enn 95
% av
eksportinntektene
. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største
naturgass
-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass.
Andre naturressurser er
jernmalm
fosfat
uran
bly
og
sink
. Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer, men utenlandske investeringer er relativt lave. Terrortrusselen og
angrepet i 2013 på In-Amenas-anlegget
hvor
Statoil
(nå Equinor) var operatør, var et tilbakeslag for den uttalte politikken med å tiltrekke utenlandske investorer.
Økonomiske nøkkeltall
10
11
12
2006
% av BNP
2009
% av BNP
2012
% av BNP
2015
% av BNP
Kilder
BNP mrd dinarer
8.501,6
9,968,0
16.208,7
16.929,1
IMF
BNP mrd US$
117,0
137,1
209,0
175,1
IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$
3,509,0
3.886,1
5.574,2
4.345,4
IMF, Verdensbanken
BNP realvekst
13
1,7
1,6
3,3
IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring
2,3
5,7
8,9
4,2
IMF
Renter, 3 mnd
2,1
0,3
0,5
IMF
Investering mill. US$
14
35,3
29,8
64,3
46,9
80,5
40,7
49,1
IMF, Verdensbanken
Arbeidsløshet,
% (ILO)
12,5
10,2
11,0
11,6
IMF, Verdensbanken
Eksport mrd US$
15
57,3
48,8
48,1
35,4
75,4
37,7
IMF, Verdensbanken
Import mrd US$
16
25,8
21,9
49,6
36,0
57,8
29,1
IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$
17
31,5
26,9
-0,8
-0,6
17,6
8,6
IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$
18
28,9
24,7
0,4
0,3
12,3
5,9
-31,0
-17,7
IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær
-6,8
-3,0
-8,2
IMF
Oppføring på UNESCO sine lister
rediger
rediger kilde
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Al Qal'a i Beni Hammad
ruinby fra Hammadid-kulturen
Djémila
romersk byruin
Algers kasbah
gammelt bysentrum
M'Zab-dalen
bevart isolert bysamfunn
Tassili n'Ajjer
bergkunst og biosfærereservat
Timgad
romersk byruin
Tipasa
fønikisk og romersk byruin
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2008 – Ahellil i Gourara-regionen (Polyfon musikk, poesi, dans og sanger)
2012 – Riter og håndverk knyttet til bryllupstradisjonen i
Tlemcen
19
2013 – Den årlige pilgimsvandringen til  Sidi Abd el-Qader Ben Mohammeds mausoleum.
20
2013 – Imsad-musikk knyttet til tuaregene. (Sammen med Mali og Niger).
21
2014 – Sebiba-ritualer og -seremonier i Djanet-oasen.
22
2015 – Pilegrimsreisen til Sbuâ og mausoleet til Sidi El Hadj Belkacem.
23
2020 – Produksjon og bruk av
couscous
(sammen med Mauritania, Marokko og Tunisia)
2021 – Arabisk
kalligrafi
: kunnskap, ferdigheter og praksis
Se også
rediger
rediger kilde
Liste over byer i Algerie
Fotnoter
rediger
rediger kilde
utt.
/-ʃe¹ri:/
fransk
Algérie
[alʒeˈʁi]
; arabisk: الجزائر;
tamazight
Dzayer
; offisielt (fransk):
République algérienne démocratique et populaire
Referanser
rediger
rediger kilde
«Navn på stater»
Språkrådet
. 1. juli 2009
. Besøkt 14. desember 2016
; besøksdato: 22. november 2024.
«Italian Member of European Parliament accuses Algeria of oppressing Amazigh ethnic group»
alaraby.co.uk
(på engelsk). The New Arab. 2. juli 2020
. Besøkt 22. august 2021
10
11
12
13
14
15
16
«Algerie – historie»
Store norske leksikon
. Besøkt 3. juni 2012
Thomas Benjamin, red. (2007).
Encyclopedia of Western Colonialism Since 1450
(på engelsk). Detroit: Macmillan Reference USA. s.
34-35.
ISBN
0-02-866085-4
. «Some 300,000 Algerians were killed (the official Algerian figure would be 1 million or 1.5 million).»
[libris 11360353]
Sandra Lillebø: "Fanget i fortid",
intervju med forfatteren
Kamel Daoud
Klassekampen
3. oktober 2025
«Ulovlig kjærlighet»
. Amnesty International. 15. desember 2020
. Besøkt 2. juni 2022
«Analysis - Energy Sector Highlights
: Algeria - 2018 primary energy data in quadrillion Btu»
www.eia.gov
. U.S. Energy Information Administration (EIA). 25. mars 2019
. Besøkt 22. august 2021
IMF Outlook Database
- framskrivninger 2006-2015. Besøkt desember 2015.
IMF Ch IV Report 2014
IMF Ch IV Report 2011
BNP realvekst målt i faste 2005-dollar
Verdensbanken
. Besøkt desember 2015.
Bruttoinvesteringer i
% av BNP
, og i
US dollar
Verdensbanken
. Besøkt november 2015.
Eksport i
% av BNP
, og i
US dollar
- Data,
Verdensbanken
Import i
% av BNP
, og i
US dollar
- Data,
Verdensbanken
Handelsbalanse i
% av BNP
, og i
US dollar
Verdensbanken
. Besøkt november 2015.
Betalingsbalanse i
% av BNP
, og i
US dollar
Verdensbanken
. Besøkt november 2015.
«Rites and craftsmanship associated with the wedding costume tradition of Tlemcen - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO»
ich.unesco.org
(på engelsk)
. Besøkt 23. desember 2017
«Annual pilgrimage to the mausoleum of Sidi ‘Abd el-Qader Ben Mohammed (Sidi Cheikh) - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO»
ich.unesco.org
(på engelsk)
. Besøkt 23. desember 2017
«Practices and knowledge linked to the Imzad of the Tuareg communities of Algeria, Mali and Niger - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO»
ich.unesco.org
(på engelsk)
. Besøkt 23. desember 2017
«Ritual and ceremonies of Sebeïba in the oasis of Djanet, Algeria - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO»
ich.unesco.org
(på engelsk)
. Besøkt 23. desember 2017
«Sbuâ, annual pilgrimage to the zawiya of Sidi El Hadj Belkacem in Gourara - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO»
ich.unesco.org
(på engelsk)
. Besøkt 23. desember 2017
Litteratur
rediger
rediger kilde
Hélène Cixous
Blendverk
: opphavlege scenar
. Gyldendal, 2006 (erindringsroman fra kolonioppvekst)
Assia Djebar
Kjærlighet, fantasia
: roman
. Emilia, 2003
Khalida Messaoudi
En oppreist kvinne fra Algerie
. Pax, 1998 (politisk biografi om feminist)
Cathrine Løchstøer
Algerie
: ved demokratiets grense
. Aschehoug, 1995
Ryszard Kapuscinski
: «Algerie tildekker sitt ansikt» I:
Fotballkrigen
. Aschehoug, 1992
Henri Lhote
Bergkunsten i Sahara
: oppdaginga av ein 8000 år gammal kultur
. Samlaget, 1959
Kateb Yacine
Nedjma
. Pax, 1998 (roman fra 1956)
norart
12 artikler om Algeries historie og politikk
Afrika
. Oslo: Schibsted. 1979. s.
8.
ISBN
8251607450
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995).
Land i Afrika
. Oslo: Faktum. s.
30.
ISBN
8254002312
Eksterne lenker
rediger
rediger kilde
(ar)
Offisielt nettsted
(en)
Algeria
– kategori av bilder, video eller lyd på
Commons
(en)
الجزائر / ⴷⵣⴰⵢⵔ
– galleri av bilder, video eller lyd på
Commons
(no)
Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen
hos
FN-sambandets
nettsted
(no)
Statistikk og andre data om Algerie
FN-sambandets
nettsted
Utenriksdepartementets informasjonssider om Algerie
Arkivert
7. oktober 2014 hos
Wayback Machine
Medlemmer av
Den afrikanske union (AU)
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Eswatini
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Den demokratiske republikken Kongo
Republikken Kongo
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Sentralafrikanske republikk
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sudan
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Tanzania
Tsjad
Togo
Tunisia
Uganda
Den saharawiske arabiske demokratiske republikk
Zambia
Zimbabwe
Medlemmer av den arabiske liga
Medlemmer
Algerie
Bahrain
Djibouti
Egypt
De forente arabiske emirater
Irak
Jemen
Jordan
Qatar
Komorene
Kuwait
Libanon
Libya
Marokko
Mauritania
Oman
Palestina
Saudi-Arabia
Somalia
Sudan
Syria
Tunisia
Observatører
Brasil
Eritrea
India
Venezuela
Land og territorier i
Afrika
Stater
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Eswatini
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo
Kongo-Brazzaville
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Den sentralafrikanske republikk
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sudan
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Zambia
Zimbabwe
Omstridt
Vest-Sahara
Somaliland
Andre områder
Frankrike
Mayotte
og
Réunion
Portugal
Madeira
Spania
Kanariøyene
Ceuta
og
Melilla
Storbritannia
St. Helena
Medlemmer av
Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC)
Algerie
De forente arabiske emirater
Ekvatorial-Guinea
Gabon
Irak
Iran
Kuwait
Libya
Nigeria
Republikken Kongo
Saudi-Arabia
Venezuela
Land og territorier som grenser til
Middelhavet
Akrotiri og Dekelia
Albania
Algerie
Bosnia-Hercegovina
Egypt
Frankrike
Gibraltar
Hellas
Israel
Italia
Kroatia
Kypros
Libanon
Libya
Malta
Marokko
Monaco
Montenegro
Palestina
Slovenia
Spania
med
Ceuta
Melilla
Plazas de soberanía
Syria
Tunisia
Tyrkia
Tilhører
Storbritannia
Spanske
eksklaver
i Marokko
Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC)
Medlemmer
Afghanistan
Albania
Algerie
Aserbajdsjan
Bahrain
Bangladesh
Benin
Burkina Faso
Brunei
Djibouti
Egypt
Elfenbenskysten
De forente arabiske emirater
Gabon
Gambia
Guinea
Guinea-Bissau
Guyana
Indonesia
Irak
Iran
Jemen
Jordan
Kamerun
Kasakhstan
Kirgisistan
Komorene
Kuwait
Libanon
Libya
Malaysia
Maldivene
Mali
Marokko
Mauritania
Mosambik
Niger
Nigeria
Oman
Pakistan
Palestina
Qatar
Saudi-Arabia
Senegal
Sierra Leone
Somalia
Sudan
Surinam
Syria
Tadsjikistan
Tunisia
Togo
Tsjad
Turkmenistan
Tyrkia
Uganda
Usbekistan
Observatører
Stater og territorier
Bosnia-Hercegovina
Nord-Kypros
Den sentralafrikanske republikk
Russland
Thailand
Internasjonale organisasjoner
Den afrikanske union
Den arabiske liga
Economic Cooperation Organization
FN
Organisasjonen av alliansefrie nasjoner
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon
Store Danske Encyklopædi
Encyclopædia Britannica
TasteAtlas
Brockhaus Enzyklopädie
Encyclopædia Universalis
BIBSYS
VIAF
VIAF
GND
LCCN
ISNI
BNF
BNF
BNF
BNF (data)
BNF (data)
BNF (data)
SUDOC
HDS
NLA
NDL
NKC
BNE
KulturNav
Hentet fra «
Kategorier
Algerie
Stater og territorier etablert i 1962
Den afrikanske unions medlemsland
Skjulte kategorier:
28°N
2°Ø
Artikler med koordinater
Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata
Artikler med offisielle lenker fra Wikidata
Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Algerie
Nytt emne