Kristendom – Wikipedia

Kristendom – Wikipedia
Hopp til innhold
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Kristen» omdirigeres hit. For egennavnet, se
Kristen (navn)
Denne artikkelen
trenger flere eller bedre
referanser
for
verifikasjon
Du kan
forbedre denne artikkelen
ved å legge inn
referanser
til
gode kilder
Hvem som helst
kan
fjerne
kildeløst materiale
uten forvarsel
, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye
{{
Trenger referanse
|dato=2026-04}}
etter påstanden.
2017-12
Kristendom
er en
monoteistisk
religion
utgått fra
jødedommen
basert på livet og læren til
Jesus Kristus
. Omtrent 2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i
Afrika
og store deler av Asia.
Kristendommen tror på en
treenighet
der
Faderen
Sønnen
(Jesus) og
Den hellige ånd
er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.
Kristendommen er en
abrahamittisk religion
som startet som en av mange
apokalyptiske
bevegelser i
Israel
på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser
Konstantin den stores
omvendelse til kristendommen i
312
og
Milanoediktet
året etter ble det innført trosfrihet for de kristne.
Ediktet i Thessaloniki
380
var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk
statsreligion
. Gjennom kristen
misjon
ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år
1000
var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt
islam
, som underla seg kristne områder i
Midtøsten
Lilleasia
og
Nord-Afrika
. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til
Asia
og ved utvandring til
Amerika
. I nyere tid har kristendommen nådd
Afrika sør for Sahara
Kristendommen i Norge
rediger
rediger kilde
Se også:
Kristningen av Norge
St Olav fra
Austevoll kirke
Sunnhordland
fra ca. 1450.
Kristendommen var kjent i Norge på
800-tallet
, ettersom det på den tiden dukker opp kristne
symboler
blant de norrøne.
I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtok for norrøn åsatro. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under
Olav Haraldsson
og hans innsats for å omvende folket.
Etter
reformasjonen
1537
) ble den
evangelisk-lutherske
konfesjon
norsk
statsreligion
med kongen som øverste kirkestyre.
Kristne er den største tros- og livssynsgruppen i Norge i dag.
Troslære
rediger
rediger kilde
Selv om de kristne i dag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne
dogmer
og som er sammenfattet i de
økumeniske
trosbekjennelser
, dvs.
Apostolicum
Nicaenum
og
Athanasianum
. Flere kirkesamfunn som
gnostiske
kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til
Jesus Kristus
som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes
frelse
Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for.
Monoteisme og treenighetslære
rediger
rediger kilde
Treenighetsskjoldet som illustrerer den tradisjonelle kristne gudsforståelse.
Kristendommen er
monoteistisk
; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper,
Abrahams
Isaks
og
Jakobs
Gud som beskrevet i
Det gamle testamentet
, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn
Jesus Kristus
og gjennom
Den hellige ånd
, som beskrevet i
Det nye testamentet
. Første bud for kristne er at de ikke skal ha noen av de andre gudene; bibelen nevner fremmede avguder som
Asjera
Astarte
Baal
og endel andre.
Og de kristne skal ikke tilbe den onde guddommeligheten,
Djevelen
Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra
treenighetslæren
, slik den er formulert i
den nikenske trosbekjennelse
. Ifølge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer,
Far
Sønn
og
Ånd
. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen.
trenger referanse
Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.
trenger referanse
Det er teologisk uenighet om treenighetslæren, spesielt hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for
polyteisme
– flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten.
trenger referanse
Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.
trenger referanse
Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I
Oldkirken
og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i
den nikenske trosbekjennelse
eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. På kirkemøtet i Nikea i år 325 ble det bestemt at Faderen og Sønnen er forskjellige personer men samme «vesen». På kirkemøtet i Konstantinopel i år 381 samme formulering brukt om Den hellige ånd, slik at man fikk en treenighet.
I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er
unitarer
og
Jehovas vitner
, som begge helt avviser treenighetslæren. Noen andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn.
Jesus Kristus
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Kristologi
Jesu dåp. Malt av
Piero della Francesca
1449
Ordet
kristen
betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus
inkarnasjonen
av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den
Messias
som er spådd i Det gamle testamentet. (
Kristus
er en gresk form av
Messias
, som betyr
«den salvede»
). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin
himmelfart
har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da
Guds rike
skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».
Synet på Jesus er i majoriteten av kristen
teologi
definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige
Ireneus
av
Lyon
, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud».
Dette synet er anti
dualistisk
. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.
Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første
heretikere
kjettere
) var en kristen gren av
gnostisismen
som ble kalt
doketister
. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod
nestorianerne
som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur.
Arianerne
hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i
Nikea
325
. En annen divergerende retning var de såkalte
monofysittene
som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i
Khalkedon
451
. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder
den armenske apostoliske kirke
og
den koptiske kirke
Egypt
og
Etiopia
den katolske kirke
har også
jomfru Maria
en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte
Theotokos
, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten
arvesynd
. Denne
læren
anerkjennes ikke av
protestantiske
kristne.
Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst
Jehovas vitner
som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.
Et annet divergerende syn på Jesus er den
kenotiske
lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med
arvesynd
, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell
kristologi
, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig.
Dogmen
om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i
monofysittismen
, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.
I noen få
kirkesamfunn
og tverr-religiøse
livssyn
(samt noen
livssyn
som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en
profet
, men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til
muslimene
som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige
profeter
, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav
Bibelens
egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av
Josef
. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning.
Antropologi - menneskesynet i kristendommen
rediger
rediger kilde
Antropologi
og
teologi
er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt
«i Guds bilde»
(Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både
transcendent
og
immanent
- han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom.
For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin
synd
og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i
egosentrisme
i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med
Augustins
ord, innkrøkt i seg selv «
incurvatus in se
» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for
arvesynd
Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt.
Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås.
Augustin
som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte
predestinasjonslæren
Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den
romersk-katolske
og
den ortodokse kirke
. Ifølge
romersk-katolsk teologi
medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud.
Martin Luther
, derimot, og de
protestantiske
kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige
ortodokse kirke
hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn.
Skapelsen
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Første Mosebok
Ifølge kristen tro er Gud alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen".
Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i
Skapelsesberetningen
ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov.
Frelse
rediger
rediger kilde
Luthersk, pietistisk kristendom har vært sentral i allmuens kultur i Norge. Alle tavlene i dette soverommet på Fosnes bygdemuseum har religiøse motiver.
Utdypende artikkel:
Frelse (kristendom)
Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de
protestantiske
kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige
katolske
kirke.
Protestantisk frelsesforståelse
rediger
rediger kilde
Det protestantiske synet på frelsen kalles
forensisk
frelsesforståelse – av
latin
forum
som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene (
Sola Fide
). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av
Den hellige ånd
. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset.
Katolsk frelsesforståelse
rediger
rediger kilde
Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom
Den hellige ånd
utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen.
Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at
helgener
kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom.
Synet på rettferdiggjørelsen har siden reformasjonen vært et av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker. I 1999 kom den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund imidlertid fram til en slags enighet etter et langvarig økumenisk arbeid i og med Felleserklæring om rettferdiggjørelsen
Åpenbaring
rediger
rediger kilde
Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er.
Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde.
Protestantisk:
Ifølge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium.
Kun Bibelen
kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet
Sola Scriptura
– Skriften alene.
Katolsk:
I den katolske kirke hevdes det at
kun tradisjonen
er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på
Tridentinerkonsilet
og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot
protestantismen
, men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt.
Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til
apostlene
og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes
evangeliets
historisitet og dets gyldighet for enhver tid.
Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien.
Retninger og utbredelse
rediger
rediger kilde
Kristendommen var inntil
det store skisma i 1054
økumenisk
, dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger,
Østkirken
og
Vestkirken
. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige
patriarkater
Konstantinopel
Jerusalem
Antiokia
og
Alexandria
med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet
Moskva
. Det femte oldkirkelige patriarkat,
Roma
utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma.
Skismaet mellom øst og vest i 1054
ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene,
apostelen Peter
. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om
filioque
, dvs. om et senere tillegg til en formulering i
den nikenske trosbekjennelse
, der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren
og Sønnen
».
Vestlig
romersk katolisisme
og østlig
ortodoksi
dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg.
Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder
den koptiske kirke
, som er representert i
Egypt
og er den dominerende kirke i
Etiopia
, hvor den går under navnet
abyssinske kirke
den maronittiske kirke
Libanon
), og
thomaskristne
(Sør-India),
den assyriske kirke i øst
Irak
Iran
Syria
Libanon
). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i
Oldkirken
ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt.
Den koptiske kirke
har eksempelvis en
monofysittisk
kristologi
, hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en
nestoriansk
tradisjon, dog uten at deres
kristologi
i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt
gnostisk
lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne
New Age
-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte.
Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de
protestantiske kirker
, som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den
lutherske
reformasjon
, men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som
lutheranere
anabaptister
baptister
metodister
pentecostalisme
kalvinister
anglikanisme
mm.
Katolisismen
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Katolisisme
Begrepet
katolisisme
omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og
ortodoks
til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av
den guddommelige liturgi
, som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk.
Den katolske kirke omfattet inntil
reformasjonen
hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom
dåp
i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom
ferming
eller
konfirmasjon
, der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro.
Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i
Sør-Europa
Latin-Amerika
Afrika
, visse
østeuropeiske
land og
USA
. Verdens største katolske land er
Brasil
. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land,
Italia
Spania
Portugal
Polen
Frankrike
Belgia
Irland
Østerrike
Kroatia
Litauen
Filippinene
, m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som
USA
, visse
afrikanske
land,
Australia
Tyskland
Sveits
Nederland
Ungarn
, m.fl. I folkerike stater som
India
Indonesia
Storbritannia
Sør-Korea
Sri Lanka
og
Vietnam
, danner den katolske kirke store minoriteter.
Jomfru Maria
har en helt spesiell betydning i
Den katolske kirke
. Malt av Nikolaos Doxaras ca. 1700
Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på
pinsedagen
. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er
Kristi legeme
i verden og inngytt med
Den hellige ånd
etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som
apostolisk
, dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom
Den hellige ånd
også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten.
Den katolske kirke er
sakramental
, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i
nattverdens
brød og vin, i
dåpens
vann etc.
Den katolske kirke er
hierarkisk
. Den har en pyramidal struktur med
paven
og
biskopene
samlet i de såkalte
konsiler
som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk
fromhetsliv
er
messen
– (av
latin
missio
: utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den
jødiske
synagogegudstjeneste
og den kristne
eukaristi
gresk
evcharistos
: takksigelse), eller
nattverden
, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden.
Helgener
har en bred plass i
fromhetslivet
og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på
Den hellige ånds
levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn.
Jomfru Maria
Guds mor
, inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket (
coredemptrix
: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler.
Protestantismen
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Protestantisme
De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra
den lutherske reformasjon
, som
lutherdom
kalvinisme
anglikanisme
baptisme
metodisme
med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på
sakramentene
, f.eks. avviser
pinsevennene
baptistene
og
anabaptistene
barnedåpen
Lutheranere
og
kalvinister
samt
anabaptistene
er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro.
Adventistene
anser seg selv som protestantiske, selv om deres trospunkter i mange tilfeller har fått andre protestanter til å trekke dette i tvil. Selv om Jehovas vitner har sine historiske røtter i protestantiske kirkesamfunn, regner de ikke seg selv som protestanter. Blant annet deres forståelse av treenigheten og Jesu guddom skiller dem fra protestantismen.
Martin Luther
ble som
reformator
grunnlegger av
protestantismen
Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for
den anglikanske kirke
er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom
geistlighet
og
lekfolk
, alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed
prekenen
som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste.
Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik
kirkemusikalsk
kultur og
salmeskatt
. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med
Johann Sebastian Bach
i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten.
Protestantismen er først og fremst representert i
Nord-Europa
, i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i
USA
, hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I
Europa
er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan
Storbritannia
også inkluderes i denne familien.
Latvia
og
Estland
er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under
kommunismen
har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I
Tyskland
og
Nederland
er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i
Australia
New Zealand
og på mange av de mindre stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som
Jamaica
Barbados
og
Bahamas
, er protestantiske. Mange land i
Afrika
har gjennom sin koloniale arv fra
Storbritannia
en protestantisk dominans, slik som
Sør-Afrika
Namibia
Swaziland
Malawi
og
Zambia
For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte
hugenotter
, har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i
Ungarn
Karismatisk
vekkelsesorientert
kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i
Guatemala
Brasil
og
Nicaragua
, samt i land som er overveiende ikke-kristne, som
Kina
India
Indonesia
og
Sør-Korea
Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra
reformasjonen
, det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for
lutherdommen
og med et
kalvinsk
kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i
Skottland
Sveits
og
Nederland
er reformerte, mens de nordiske statskirkene er
evangelisk-lutherske
Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et
pinsevennmøte
. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet.
Både protestantisk og katolsk
rediger
rediger kilde
En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i
Tyskland
Nederland
Tsjekkia
og
Sveits
. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk.
Canada
har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca. halvparten av befolkningen.
Australia
har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I
Nord-Irland
har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som
Angola
Kenya
Uganda
og
Ghana
I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene.
Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den
økumeniske
bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende.
Den ortodokse kirke
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Den ortodokse kirke
Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer
patriarkatet Moskva
som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første
økumeniske konsiler
. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte
orientalske ortodokse kirker
, som kun anerkjenner konsilene frem til
Khalkedon-konsilet
451
. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som flere ortodokse
emigrantkirke
, da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige.
Omfang og organisasjon
rediger
rediger kilde
Isak-katedralen i
St. Petersburg
Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som
bysantinsk
, består av en gruppe
autokefale
(gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet
ortodoks
utgår fra det greske
doksa
, som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning"/"rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i
den guddommelige liturgi
, som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker.
Patriarken av Konstantinopel
regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene.
I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe
autonome kirker
, som eksempelvis
den estiske ortodokse kirke
og
den finske ortodokse kirke
. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i
Estland
, der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet.
Historisk er det
Midtøsten
og
Lilleasia
som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått
islamsk
dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag
Øst-Europa
og
Balkan
Russland
Belarus
Moldova
Ukraina
Georgia
Romania
Bulgaria
Hellas
Kypros
Nord-Makedonia
Serbia
og
Montenegro
har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-
India
Estland
Finland
Latvia
Litauen
Polen
Slovakia
Ungarn
Bosnia-Hercegovina
Kroatia
Libanon
Syria
og
Jordan
. I
USA
Canada
Frankrike
og
Australia
finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker.
Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er
den russisk-ortodokse kirke
den rumensk-ortodokse kirke
og
den gresk-ortodokse kirke
Særtrekk
rediger
rediger kilde
Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om
filioque
– spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i
den nikenske trosbekjennelse
– ble før
det store skisma i 1054
det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre.
Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes
skolastiske
tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig
rasjonalisme
og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus.
Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller.
Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre.
Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra
Roma
til
Konstantinopel
, som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i
Ravenna
Italia
, der noen av de eldste eksempler på kristen
ikonografi
kan studeres. Med det vestlige
Romerrikets
sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel –
Pontifex maximus
– den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av
den guddommelige liturgi
. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i
Russland
, der den ortodokse kirke gikk fra å være
tsarveldets
nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt.
Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt
islam
som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest
kommunismen
Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i
Øst-Europa
på
1980-tallet
. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre.
Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i
Midtøsten
og
Lilleasia
. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som
kjettersk
, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon.
På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Men det er ikke
Interkommunion
begge veier, (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet). Romerkirken inviterer ortodokse til sitt nattverdsbord (Vedtatt i 2.Vatikankonsil), men dette er ennå ikke blitt en realitet og må behandles på et panortodoks konsil. Ingen av kirkene er åpne for nattverd mellom dem og protestantiske kirkesamfunn. Dåpen i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn" gjelder som gyldig ved en konvertering. Noe nærmere aksept og tilnærming til protestantiske kirker er blitt problematisert ved at disse har åpnet for kvinnelige prester og biskoper. Det samme gjelder en teologisk usikker nattverds lære i de protestantiske kirker.
Fromhetsliv og spiritualitet
rediger
rediger kilde
Sentralt i ortodoks
spiritualitet
og
fromhetsliv
står
ikonene
, billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av
jomfru Maria
. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen.
Det gamle testamentet
har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor
jødedom
og
islam
. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med
keiserkulten
og oppfattet som
hedensk
. Da hedendommen i det
4. århundre
etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser
Leo III
innførte billedforbud i
730
, tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til
den ikonoklastiske strid
, som pågikk med stor heftighet utover hele
700-tallet
. Det sentrale navn her er
Johannes av Damaskus
, som ble billedkultens klassiske teolog.
Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds
inkarnasjon
i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den
partikularisme
som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.
Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en
heresi
, en
vranglære
, i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en
ikonostas
– en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.
Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle
illusjon
. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.
Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert.
Faste
og
askese
har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen
munkevesenet
, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.
Prester må ikke være
sølibatære
som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.
Orientalsk kristendom
rediger
rediger kilde
Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i
Midtøsten
og
Øst-Afrika
, som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende
muslimske
områder, mens derimot
den armenske apostoliske kirke
den koptiske kirke
Egypt
og
den abbysinske kirke
Etiopia
(som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer.
Armenia
er så å si hele befolkningen medlemmer av
Den armenske apostoliske kirke
. Kirken har en
monofysittisk
kristologi
og er ikke i
kommunion
med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som
Syria
Iran
og
Tyrkia
, samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som
Frankrike
USA
Brasil
og
Sverige
. En del av den armenske apostoliske kirke brøt på
1900-tallet
ut under navnet
den armenske katolske kirke
, som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt.
Etiopia
er
den koptiske kirke
eller
den abbysinske kirke
den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca. halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i
Eritrea
og utgjør en stor minoritet på flere millioner i
Egypt
. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en
monofysittisk
kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av
300-tallet
antok kristendommen som nasjonal religion.
Utviklingstrekk
rediger
rediger kilde
Foreldreløse barn ber for maten i
Kenya
Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i
Afrika
, spesielt
sør for Sahara
, men i de senere år også blant
muslimer
nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år.
Kristendommen opplever og en del framgang i
Asia
, spesielt
India
Iran
Kina
og
Sør-Korea
. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa,
Canada
Australia
New Zealand
og
USA
Ungdommer i
den vestlige verden
er kjent for å ikke være så religiøse, men ifølge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske
Bertelsmann Stiftelsen
, ber 57
% av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen.
10
Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40
% de siste årene.
11
I Sør-Amerika er nesten 92,7
% av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som
islam
hinduisme
og
buddhisme
gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens
muslimer
får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika.
En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere
kommunistiske
landene i
Øst-Europa
etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I
Russland
vender et betydelig antall tilbake til
den russiske ortodokse kirke
. Det samme skjer i
Ukraina
og
Kroatia
. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som
Estland
og
Tsjekkia
, ei heller i de deler av
Tyskland
som var omfattet av det tidligere
DDR
. I
Polen
, som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I
Midtøsten
har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85
% kristne i
Libanon
, og dette har synket til 40
% i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione
arabere
USA
er 63
% kristne og 24
% muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra
den arabiske verden
. I nabolandet
Mexico
bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25
000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person,
Carlos Slim
. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i
Argentina
Brasil
Canada
Chile
og de fleste andre land på kontinentet.
Ifølge forfatteren David B. Barrett har
Pinsebevegelsen
vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000.
12
Prostestantisme i
Vietnam
vokste med 600
% fra 1995 til 2005.
13
Nigeria
, har andelen kristne vokst fra 21,4
% i 1953 til 48,2
% i 2003. I
Sør-Afrika
, har
pinsebevegelsen
vokst fra 0,2
% i 1951 til 7,6
% i 2001. I
Sør-Korea
har andelen kristne økt fra 20,7
% i 1985 til 29,2
% i 2005.
14
15
Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne.
Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne.
Rank
Land
Kristne
% Kristne
Land
% Kristne
Kristne
USA
241 129 000
78,0
Vatikanstaten
100,0
800
Brasil
174 306 000
90,4
Pitcairn Islands
100,0%
49
Mexico
105 651 000
95,0%
Marshalløyene
~ 100,0
61 000
Russland
99 775 000
70,3
Mikronesia
~ 100,0
111 000
Filippinene
85 218 000
92,4
Samoa
~ 100,0
179 000
Nigeria
74 579 000
48,2
Panama
~ 100,0
3 339 000
Folkerepublikken Kina
66 854 000
5,0
Ecuador
99,9
14 153 000
Den demokratiske republikken Kongo
62 785 000
95,1
Romania
99,0
21 251 000
Italia
56 344 000
93,4
Øst-Timor
99,0
1 123 000
10
Tyskland
55 514 000
67,9
Grenada
99,0
103 000
11
Etiopia
51 098 000
64,5
Tokelau
99,0
1 200
12
Storbritannia
44 608 000
71,9
Armenia
98,7
3 188 000
13
Colombia
44 317 000
97,6
Ekvatorial-Guinea
98,6
667 000
14
Ukraina
42 056 000
91,5
Moldova
98,5
3 510 000
15
Sør-Afrika
38 963 000
79,0
Amerikansk Samoa
98,3
66 000
16
Indonesia
37 469 000
16,0
Kypros
98,1
787 000
17
Polen
36 523 000
95,7
Venezuela
98,0
28 178 000
18
Frankrike
35 014 000
53,5
Hellas
98,0
11 080 000
19
Spania
33 787 570
73,2
Tuvalu
98,4
10 000
20
Kenya
33 872 000
85,1
Malta
98,0
408 000
21
Argentina
33 271 000
82,9
Colombia
97,6
44 317 000
22
Venezuela
28 178 000
98,0
Marshalløyene
97,2
62 000
23
Uganda
27 804 000
85,0
Peru
97,1
27 116 000
24
Peru
27 116 000
97,1
Solomon Islands
97,0
507 000
25
India
25 960 000
2,2
Paraguay
96,9
6 152 000
Historie
rediger
rediger kilde
Opprydning
Denne seksjonen trenger en
opprydning
for å oppfylle Wikipedias
kvalitetskrav
. Du kan hjelpe Wikipedia ved å
forbedre
den. Mangler som er blitt anført: Hele delen om historie står skrevet punktvis. Dette må endres.
Utdypende artikkel:
Kirkehistorie
Urkirken
rediger
rediger kilde
Urkirkens historie omfatter tiden fra den første kirkes etablering etter Jesu død og oppstandelse frem til ca. år
100
Ifølge kristen tro startet kristendommen som en av mange andre små jødiske sekter i samtiden bestående av
Jesu disipler
og kretsen rundt dem. Jesus fra Nasaret var deres lærer. Han talte i lignelser, gjorde godt mot mennesker, utfordret det religiøse maktapparatet og helbredet syke. Først gradvis innvier han sine disipler i sin «messianske hemmelighet» – at han er Guds Sønn; jødenes
Messias
; at han skal lide og dø og oppstå på den tredje dag.
Hans budskap er
eskatologisk
– at tiden står ved sitt endelige opphør da Guds rike skal bryte frem. Først da hans jordiske gjerning var nær fullbyrdet, erkjenner disiplene at han er den Messias som han hadde sagt.
Før sin lidelse og død i
den jødiske påsken
spiser han
påskemåltidet
med sine disipler og innstifter det til minne om seg.
Han dømmes deretter for
gudsbespottelse
i det jødiske
Sanhedrin
og dømmes til døden ved
korsfestelse
av den romerske prefekten
Pilatus
På den tredje dag står han opp fra de døde, bevitnet først av
Maria Magdalena
i følge med noen andre kvinner og senere av disiplene. Den oppstandne står frem for dem som en både fysisk og en metafysisk skikkelse – hans legeme er herliggjort, han går gjennom vegger og dører – og disiplene kjenner ham først ikke igjen.
I førti dager etter sin oppstandelse klargjør Jesus sitt budskap for disiplene, at han er gitt all makt i himmel og på jord. Han innvier
apostlene
til å videreføre hans jordiske gjerning, de skal vokte hans hjord, fø hans lam, døpe i hans navn og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Selv skal han fare bort for å innta sin himmelske kongetrone, der han sammen med Faren skal regjere inntil tidens opphør, da han skal komme igjen til jorden for å holde dom over levende og døde.
Jesu himmelfart. Malt av Il Garofalo
1520
Kristi himmelfartsdag
tas han bort fra disiplenes øyne, men ti dager senere, på
pinsedagen
mottar disiplene
Den hellige ånd
, tre tusen mennesker døpes. Den første kirke –
urkirken
– er dermed etablert i
Jerusalem
. Virksomheten i denne første kirke er beskrevet i
Apostlenes gjerninger
Deretter begynte en omfattende
misjonsvirksomhet
, først i den jødiske
diaspora
inne på det gresk-romerske kulturområdet, i
Antiokia
og
Alexandria
hvorfra den spredte seg til nye områder i
Lilleasia
, til
Korint
Kypros
Malta
Roma
, til nåværende
irakiske
områder, etter tradisjonen også helt til
India
. Kristendommen var i denne fase og i lang tid fremover en byreligion.
I år
49
avholdes det såkalte
apostelmøtet
. I perioden fra ca. år
65
til år
90
er de fire
evangelier
blitt til. Etter 10-20 år etter kirkens etablering er kristne menigheter dannet i hele det gresk-romerske kulturområdet.
Allerede i den første tid oppsto
kristenforfølgelser
, først fra jødene, deretter fra romerske myndigheter. Kirkens
protomartyr
er
Stefan diakonen
, som ble steinet til døde i
Jerusalem
. Et stort antall av apostlene led
martyrdøden
, blant disse
apostelen Peter
, som var Romas første biskop,
apostelen Paulus
samt
apostlene Jakob
og
Andreas
. Apostelen Paulus hadde selv før sin omvendelse vært delaktig i forfølgelser, da under navnet Saulus.
Paulus er ved siden av Jesus kristendommens viktigste person, idet det er han som etter sin omvendelse formulerer kristendommens universelle perspektiv som gjør det mulig for den første kirke å bryte med sin jødiske sektstatus, innta
det hellenistiske kulturområdet
og bli en verdensreligion. Paulus formulerer dette perspektivet i sitt kjente utsagn «Her er ikke lenger jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri, dere er alle ett i Jesus Kristus».
Utenom de
kanoniserte
skrifter som inngår i Bibelen, har vi en rekke andre kristne kilder fra denne tidligste fase, blant de viktigste er
de apostoliske fedre
Barnabas
' skrifter (død ca. år
60
Ignatius av Antiokias
brev (død ca. år
100
), paven
Klemens av Alexandria
(død ca. år
97
),
Polykarp
(død ca.
155
),
Papias
(død ca.
130
) og
Hermas' hyrde
. Blant skrifter som for øvrig tilskrives de apostoliske fedre, er
Didache
, den første kristne lærebok. Av ikke-kristne kilder som beskriver kristendommen i dens tidligste fase er den romerske forfatteren og juristen
Plinius
, som i et brev til keiseren undrende forteller om de kristne at de «tilber Kristus liksom en gud». I tillegg kommer den den jødiske historikeren
Josefus
Divergerende teologiske oppfatninger gjorde seg gjeldende allerede i den første tid. Den første
vranglære
som urkirken tok oppgjør med, var
Markion
, som hadde mange tilhengere i Roma, og som hevdet et
gnostisk
syn på Kristus.
Oldkirken
rediger
rediger kilde
Oldkirken omfatter tiden fra ca. år
100
150
frem til
Milanoediktet
313
etablerte trosfrihet for kristne under keiser
Konstantin den store
Oldkirken omfatter kristendommens videre etablering innenfor det gresk-romerske området og de første etableringer ved imperiets yttergrenser i
Nord-Afrika
og
Frankrike
, samt også utenfor imperiets område i
Armenia
og
Etiopia
Oldkirken er
apologetenes
og
kirkefedrenes
tid. Apologetene og kirkefedrene utformer den første kristne teologi og utvikler et forsvar for kristendommen i møte med gresk-romersk kultur og indrekirkelige vranglærer, i første rekke kristne varianter av
gnostisismen
samt
donatismen
montanismen
mandeismen
manikeismen
og en rekke
synkretistiske
retninger. Pågående debatt om forståelsen av Guds vesen og Kristi natur. Den fremste av apologetene er
Justin Martyr
og
Tertullian
. Kirkefedrene og deres skrifter utgjør et stort antall. De fremste av dem i denne tidlige fase er
Ignatius av Antiokia
Origenes
Cyprianus
Ireneus
og
Klemens av Alexandria
Kirken og gudstjenestefeiringen antar en struktur og organisatorisk form som i hovedtrekkene sammenfaller med dagens.
Kristne blir – i flere forskjellige bølger – utsatt for intense forfølgelser fra romerske myndigheter.
Konsiler
avholdes i Roma,
Karthago
og
Antiokia
Middelalderen
rediger
rediger kilde
Middelalderen omfatter her perioden fra
Konstantin den store
og ediktet i
Milano
312
til
Martin Luther
og
reformasjonen
i første halvpart av
1500-tallet
Tidlig middelalder
rediger
rediger kilde
300-tallet
rediger
rediger kilde
Keiser
Konstantin den store
konverterer til kristendommen i
312
, innfører trosfrihet for de kristne,
Milanoediktet
313
erklærer at Romerriket skal forholde seg nøytral i religiøse spørsmål.
Pågående debatt omkring teologiske
vranglærer
, oppgjør med arianismen og donatismen, som er utbredt i
Nord-Afrika
treenighetslæren
formuleres på
kirkemøtet i Nikea
325
med brodd mot arianismen.
Ediktet i Thessaloniki
380
markerer slutten på nominell trosfrihet i Romerriket, og er et stort skritt på veien til å gjøre kristendommen til romersk
statsreligion
Nytt kirkemøte i
Konstantinopel
385
(det andre
økumeniske
konsil med ny fordømmelse av arianismen).
Gravkirken
i Jerusalem innvies
335
Fødselskirken i Betlehem
326
Keiseren flytter til
Bysants
Romerriket
deles endegyldig i vestriket og østriket i
385
Folkevandring
isk
og
vestgotisk
invasjon, den
visigotiske
kongen
Wulfila
oversetter
Det nye testamentet
til visigotisk.
Østlig og vestlig kristendom utvikler seg bort fra hverandre.
Kristendommen spres i
Frankrike
og en Mariakirke bygges i
Chartres
, spres til
England
og
Irland
Fastleggelse av en
den bibelske kanon
ved kirkemøtet i
Karthago
394
Sentrale personligheter:
Augustin
, konverterer til kristendommen,
kirkelærer
, biskop av
Hippo
, skriver sitt epokegjørende verk
Confessiones
399
Ambrosius
, biskop av
Milano
Athanasius
, biskop av
Alexandria
Johannes Chrysostomos
patriark
av
Konstantinopel
kirkefar
og
kirkelærer
, kjent som
predikant
og for sin kamp mot
arianismen
, har gitt navn til
den guddommelige liturgi
Martin av Tours
– biskop, kjent for sin godhet mot fattige, opphav til
mortensmesse
og
mortensgås
Basilios den store
, reformator av munkevesenet i østkirken
Hieronymus
kirkelærer
og helgen, oversatte Bibelen fra gresk til latin (
Vulgata
400-tallet
rediger
rediger kilde
Nye bibeloversettelser til
latin
Vulgata
),
armensk
aramaisk
forfølgelser i
Alexandria
kristendommen spres sørover i Nord-Afrika (
Egypt
og
Sudan
Klodvig I
tar kristendommen til
frankerrikets
religion, germanermisjon
pågående debatter rundt teologiske læreavvik,
nestorianisme
monofysittisme
og
pelagianisme
de orientalske ortodokse kirker
antar nestorianismen,
den syriske ortodokse kirke
splittes
kirkemøtet i
Efesos
431
(det tredje økumeniske konsil) fordømmer pelagianismen
konsilet i Khalkedon
451
(det fjerde økumeniske konsil) fordømmer nestorianere og monofysitter
Benedikt av Nursia
stifter
benediktinerordenen
det vestromerske imperiet faller for
germanerkongen
Odoaker
, keiserdømmet består i øst med sete i
Konstantinopel
paven gjør krav på overhøyhet, antar tittelen «Vicarius Christi» – Kristi vikar og ser på seg selv som videreføring av det vestromerske keiserdømme og antar den gamle romerske keisers tittel,
Pontifex Maximus
– den høyeste brobygger. Kimen til
middelalderens
langvarige strid mellom pave- og keiserdømme er lagt.
500 - 900-tallet
rediger
rediger kilde
Arianismen sprer seg fortsatt, nå inn på
germanske
områder
Wales
kristnes,
østgotere
og
vestgotere
kristnes, germanermisjon
det sjette økumeniske konsil i
Konstantinopel
med nye fordømmelser av
arianismen
nestorianismen
og
monofysittismen
Gregor den store
blir pave i
590
, pavedømmet "rykker fra" Østkirken og pavedømmet blir mer og mer synonymt med "det nye Roma", keiserrikets arvtaker.
Islamsk
ekspansjon,
Karl Martell
stopper islamsk ekspansjon i Europa ved
Poitiers
732
kristendommen ekspanderer i slaviske områder
den ikonoklastiske strid
- strid om bildets status i gudsdyrkelsen, billedstormere fordømmes ved det sjuende økumeniske konsil i
Nikea
787
. Den sentrale østkirkelige teolog er
Johannes Damaskenus
En betydningsfull klosterreform utgår i
910
fra
benediktinerklosteret
Cluny
Frankrike
Karl den store
lar seg som den første
tysk-romerske keiser
krone av en pave i år
800
Olav Tryggvason
tar kristendommen i
994
Høymiddelalderen
rediger
rediger kilde
1000-tallet
rediger
rediger kilde
Olav Haraldsson
lider
martyrdøden
1030
kristningen av Norge
Pave
Benedikt VIII
tilføyer i
1054
offisielt
filioque
til
den nikenske trosbekjennelsen
og
det store skisma
mellom
Østkirken
og
Vestkirken
er et faktum
Anselm av Canterbury
skolastikkens
far,
det ontologiske gudsbevis
Pave
Gregor VII
ekskommuniserer
keiser
Henrik IV
. Pavemakten ved sitt høydepunkt. Bannlysningen trukket tilbake etter keiserens
Canossagang
Abelard
videreutvikler den
skolastiske
teologien
Under tyrkisk herredømme stenger
muslimene
pilegrimsveien
til
Jerusalem
. Grunnlaget for
korstogene
legges
Bernhard av Clairvaux
, sin tids fremste kirkelige personlighet, fødes i
1093
, reformer innledes i
klostervesenet
Cistercienserordenen
grunnlegges
Russland
tar kristendommen i
1088
Det første store korstog
1096
1099
. Herredømmet over
Det hellige land
vinnes midlertidig tilbake
1100-tallet
rediger
rediger kilde
Kong Sigurd og Kong Baldvine rir fra Jorsalaborg til Jordan
Illustrasjon av
Gerhard Munthe
Heimskringla
1899
Omfattende krikebygging, flere av de store
middelalderkatedralene
påbegynnes i dette århundret
Sigurd Jorsalfare
drar på
korstog
til
Jerusalem
1107
1110
Lombardius
, skoledannende
skolastiker
hvis teologiske verker ble normgivende
Investiturstriden
– spørsmålet om kongers og fyrsters rett til å utnevne kirkelige embeter
Valdenserne
, en
heretisk
sekt stiftet av
Peter Waldo
, bryter med kirken og danner et "protestantisk" kirkesamfunn 300 år før
Martin Luther
. Valdenserne understreket
Skriftens
autoritet og avviste
sakramentene
som nødvendige for
frelse
. Rester av valdensiske menigheter tas etter
reformasjonen
opp i
den kalvinske
kirke.
Heretiske beveglser
Spania
og
Sør-Frankrike
katarer
og
albigensere
Det andre store korstog
1147
1148
, sterkt oppildnet av
Bernhard av Clairvaux
. Korstoget ender med katastrofe. Østkirken og Vestkirken legger skylden på hverandre – kløften mellom øst og vest utdypes.
De første
universiteter
grunnlegges i
Paris
og
Oxford
Tredje Laterankonsil
– oppgjør med valdenserne
Muslimene gjeninntar herredømmet over Jerusalem i
1187
Frans av Assisi
fødes i
1181
Det tredje store korstog
1189
1192
. Forsøket på å ta tilbake Jerusalem er mislykket. Korstogene fører også til kontakt mellom kristne og muslimske intellektuelle. Fornyet kunnskap om
gresk kultur
og
filosofi
1200-tallet
rediger
rediger kilde
Det fjerde store korstog
1200
1204
. Det avsluttes med at
Konstantinopel
– hovedsetet for
den ortodokse kirke
– plyndres.
Pave Innocens III
innstifter i
1209
inkvisisjonen
for å møte trusselen fra
valdenserne
Barnekorstoget
sendes ut i
1212
. Man trodde at fordi barna var rene av hjertet, ville de på overnaturlig vis kunne ta tilbake herredømmet over
Jerusalem
Fjerde Laterankonsil
fordømmer valdenserne i
1215
. En 600 år lang forfølgelse innledes.
Transsubstansiasjonslæren
formuleres
Dominikanerordenen
stiftes i
1216
for å propagandere mot
heretikerne
. Sender ut
misjonærer
blant jøder, muslimer og spanske heretikere (
albigensere
). Misjonærer sendes også til
Skandinavia
. Ordenen etableres blant annet i
Oslo
og i
Sigtuna
Det femte store korstog
1219
1221
Frans av Assisi
er med og preker fredsbudskap for
sultanen
Fransiskanerordenen
formelt stiftet og vokser hurtig
Frans av Assisi mottar de første
stigmata
1224
Thomas Aquinas
, middelalderens fremste teolog, filosof og kirkelærer, medlem av Dominikanerordenen, blir født i
1224
. Forfatter av
Summa Theologica
, midderalderkirkens teologiske hovedverk
Det sjette store korstog
innledes i
1229
. Gjennom en avtale med sultanen vinner keiseren
Jerusalem
tilbake
Det sjuende og siste korstog
1248
fører til at den franske kongen
Ludvig IX
beseires.
Forsøk på rekonsiliering mellom Østkirken og Vestkirken under konsilet i
Lyon
1274
Universaliestriden
dominikanere
mot
fransiskanere
Senmiddelalderen
rediger
rediger kilde
1300-tallet
rediger
rediger kilde
1309
1377
«Kirkens babylonske fangenskap» – paven flytter til
Avignon
i Sør-Frankrike, pavedømmet er pro-fransk.
Tempelherreordenens
stormester
Jaques de Molay
, brennes på bålet i
Paris
1314
Hundreårskrigen
begynner i
1337
John Wyclif
, førreformatorisk teologi ved
Oxford
kritiserer kirken, forkaster
pavedømmet
og
helgendyrkelse
, hevder
Bibelen
er eneste autoritet. Oversetter
Vulgata
til
engelsk
, dømt som
kjetter
, regnes som far til moderne bibeloversettelser.
Katarina av Siena
Thomas a Kempis
epokegjørende verk
«Kristi etterfølgelse»
Gotiske katedraler
1400-tallet
rediger
rediger kilde
Johann Gutenbergs
oppfinnelse av
trykkekunsten
fikk stor betydning for
Bibelens
utbredelse
Jan Hus
, førreformatorisk teolog fra
Böhmen
, dømt til døden på bålet for kjetteri i
Konstanz
1415
Konsilet i Konstanz
1414
1418
fører
skismaet innen pavedømmet
til ende og velger ny pave.
Jeanne d’Arcs
martyrdød
1431
Nikolaus av Cusa
kardinal
og
filosof
, hevder at
universet
er uendelig i
1433
Johann Gutenberg
og
Gutenbergbibelen
1452
Konstantinopel
faller i
1453
, Det østromerske keiserdømme er over, kirkens hovedsete i øst blir muslimsk. Fortsatt muslimsk ekspansjon i øst
Den spanske inkvisisjon
begynner i
1478
, i
1492
opphører muslimsk herredømme i
Spania
, jøder og muslimer fordrives under
dronning Isabella
Girolamo Savonarola
, italiensk
dominikaner
ekskommuniseres
og henrettes
Firenze
1498
Renessanse - reformasjon og motreformasjon
rediger
rediger kilde
1500-tallet
rediger
rediger kilde
Erasmus
fra Rotterdam
1503
, kristen humanisme
Grunnsteinen til den nye
Peterskirken
Roma
legges i
1506
Michelangelo
utsmykker
det sixtinske kapell
1508
1512
Martin Luther
slår opp sine 95 teser på kirkedøren i
Wittenberg
1517
Reformasjonen
begynner
Riksdagen i Worms
, Luther nekter å tilbakekalle.
Ulrich Zwingli
, reformasjon i
Sveits
1523
Døperbevegelsen
(anabaptistene) etableres i 1525 i Sveits
Confessio Augustana
– den lutherske reformasjons bekjennelsesskrift, utarbeidet av
Philip Melanchthon
1530
Henrik VIII
, reformasjonen innføres i
England
1533
Reformasjonen
innføres i Danmark og Norge i
1536
og
1537
Jean Calvin
etablerer sin reformerte variant av
protestantismen
Genève
1536
Jesuittordenen
etablert
1540
Tridentinerkonsilet
1545
1563
– den katolske
motreformasjon
begynner
Paven ber den polske kardinal
Kopernikus
om å komme til Roma for å presentere sine teorier. Paven finner dem meget interessante
Bartholomeusnatten
, massakre på franske
hugenotter
Paris
1572
1600-tallet
rediger
rediger kilde
Giordano Bruno
brennes på bålet i Roma
1600
Kolonialisering av
Amerika
og misjon
Trettiårskrigen
begynner i
1618
– konfrontasjon mellom det katolske og det protestantiske Europa, den franske kardinal og utenriksminister
Richelieu
i allianse med protestantiske makter mot
det habsburgske keiserdømmet
. Franske
hugenotter
slås tilbake i
1628
Galileo Galilei
tvinges å tilbakekalle sine teorier i
1633
Puritansk
oppstand i
England
, den katolske kong
Charles 1
halshugget i
1649
Kvekerbevegelsen
etableres i
1650
Blaise Pascal
, fransk kristen filosof, publiserer i
1656
sitt
apologetiske
hovedverk «Pensées»
Peter den store
tiltrer som russisk
tsar
1682
«The Toleration Act» i
1689
gir engelske
dissentere
rett til å praktisere sin tro
Opplysning og modernitet
rediger
rediger kilde
1700-tallet
rediger
rediger kilde
John Wesley
og den
metodistiske
vekkelsen,
1738
, brudd med
den anglikanske kirke
1795
Luthersk ortodoksi
og
pietisme
Johann Sebastian Bach
og
Georg Friedrich Händel
Opplysningstid
og rasjonalisme
Omfattende
jødeforfølgelser
Russland
under
Katarina den store
Immanuel Kant
Den franske revolusjon
Misjon
blant
urfolk
samer
og
inuitter
Ortodoks kristendom
reetablerer seg i
Jerusalem
1800-tallet
rediger
rediger kilde
Industrialisme
liberalisme
nasjonalisme
og sosial uro.
Frelsesarmeen
stiftes i
1865
Det første vatikankonsil
, dogmet om pavens ufeilbarlighet
1870
. Katolsk motstand mot
modernismen
Katolikker i
Nederland
bryter med Roma etter ufeilbarlighetsdogmet og etablerer
den gammelkatolske kirke
ved en
synode
Utrecht
1889
Amerikanske
vekkelser
til Europa, tysk
indremisjonsvekkelse
Hans Nielsen Hauge
, misjon i
Afrika
, bibelvekkelse
Charles Darwin
Søren Kierkegaards
eksistensfilosofi
og angrep på den etablerte kirke får sterk innflytelse på
lavkirkelig
vekkelse
Adolf von Harnack
utgir «Das Wesen des Christentums» i
1900
1900-tallet
rediger
rediger kilde
Den allmektige Guds kirke
Se også
rediger
rediger kilde
Tidlig kristendom
Religion
Gud
Teologi
Åpenbaring
Profeter
Profeti
De ti bud
Katolisisme
Referanser
rediger
rediger kilde
«Makt og kristningen av Norge»
«Religioner og livssyn i Norge | Samfunnskunnskap.no»
www.samfunnskunnskap.no
. Besøkt 5. august 2018
"Fremmede guder"
Bibelselskapet
«Treenigheten»
Store Norske Leksikon
(Sist oppdatert 24. november 2024)
"Adversus haeresis" – Mot kjetterne
"Adversus haeresis" - Mot kjetterne, Ireneus' skrift i oppgjøret med gnostisismen
Joint Declaration on the Doctrine of Justification
«Six Million African Muslims Convert to Christianity Each Year»
. Al-Jazeerah (Orthodoxytoday.org). 6. mai 2006. Arkivert fra
originalen
19. juni 2017
. Besøkt 5. mai 2011
«ARIS 2008 Report: Highlights»
American Religious Identification Survey 2008
(på engelsk). Arkivert fra
originalen
29. mars 2010
. Besøkt 13. april 2010
. «The American population self-identifies as predominantly Christian but Americans are slowly becoming less Christian.»
Bente Rognmo Thakre (12. juli 2008).
«Verdens ungdommer er mer religiøse enn antatt»
. Troens Bevis. Arkivert fra
originalen
10. august 2011
. Besøkt 5. mai 2011
«Is a Bad Economy Good for Church Attendance?»
. The Pew Forum. 12. mars 2009. Arkivert fra
originalen
4. mai 2011
. Besøkt 5. mai 2011
Barker, Isabelle V. (2005).
«Engendering Charismatic Economies: Pentecostalism, Global Political Economy, and the Crisis of Social Reproduction»
American Political Science Association
. s.
2, 8 and footnote 14 on page 8. Arkivert fra
originalen
Bruk av
arkiv_url=
krever at
arkivdato=
også er angitt (
hjelp
. Besøkt 25. mars 2010
«Arkivert kopi»
. Arkivert fra
originalen
17. desember 2013
. Besøkt 16. desember 2013
«Annual Report on International Religious Freedom for 2005 - Vietnam»
U.S. Department of State
. 30. juni 2005. Arkivert fra
originalen
28. august 2007
. Besøkt 11. mars 2007
Religious Demographic Profiles - Pew Forum
Arkivert
21. april 2010 hos
Wayback Machine
([arkivert
2009-12-04])
«Presidential Election in South Korea Highlights Influence of Christian Community»
. The Pew Forum. 12. desember 2007. Arkivert fra
originalen
10. mars 2013
. Besøkt 5. mai 2011
Litteratur
rediger
rediger kilde
Tobiassen, T., Elstad, H. og Norderval, K.M. (2006):
Kristendommen og kunst i vesteuropeisk kultur. Bilder og arkitektur.
Fagbokforlaget.
Tobiassen, T., Grøm, R. og Selvik, T. (1994):
Kyrkjespir og kyrkjespor. Hovudtrekk frå kyrkjehistoria.
Det Norske Samlaget.
Solborg Bergljot: (2000):
Jernalderen i Norge. 500 år før Kristus til 1030 år etter Kristus
, Cappelen forlag
Kristendom
Treenigheten
Faderen
Jesus
Den hellige ånd
Bibelen
Det gamle testamentet
(GT)
Det nye testamentet
(NT)
Gudshus
Kirke
Katedral
Presteskap
Biskop
Diakon
Prest
Kateket
Hovedretninger
Katolisisme
Ortodoks kristendom
Protestantisme
Kristen ikonografi
Kristne symboler
Kors
Krusifiks
Ikon
Andre emner
Sakrament
Liturgi
Helgen
Apostler
Pave
Økumenikk
Kristendommen i Norge
Den norske kirke
Frikirker
Den katolske kirke i Norge
Oppslagsverk/autoritetsdata
Lille norske leksikon
Store Danske Encyklopædi
Encyclopædia Britannica
World History Encyclopedia
Canadian Encyclopedia
Brockhaus Enzyklopädie
Encyclopædia Universalis
Nationalencyklopedin
VIAF
GND
LCCN
BNF
BNF (data)
SUDOC
HDS
NDL
NKC
NKC
BNE
BBC Things
Hentet fra «
Kategori
Kristendom
Skjulte kategorier:
Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser
Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-12
Artikler som trenger referanser
Sider med duplikatargumenter i malkall
Sider med kildemaler som mangler arkivdato
Opprydning 2026-04
Opprydning-statistikk
Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kristendom
Nytt emne