(PDF) Uten Grenser

Uten grenser Lin Prøitz Shamelessly, we unfold our private lives in public. We broadcast new relations, and we end others. On social networking sites, we share pictures with friends and acquaintances while we peep into the lives of siblings, colleagues, lovers and ex-lovers. Many of us don’t even look secretively. In this article I suggest that the increasingly strong connection between ourselves and the medias new publics has contributed to new narratives and forms of communication: the relentless and intense culture of confessing, peeping and participation abundantly influence and effect the way we understand private and public spheres and how we understand and express closeness and intimacy. I argue that in order to understand new forms of communication and the boundaries of communication, contextualisation in relation to space and time is central. Trangen til å bekjenne og den tilsvarende higenen etter å kikke er ingen ny tendens. Det nye er omfanget av alminnelige menneskers fortellinger og uttrykk og av den intense kollektive interessen både for og av disse fortellingene og uttrykkene.1 Som følge av rimeligere, mer brukervennlige og mer personlige medier og publiseringsverktøy har ordinære mennesker fått ytringstilgang til en medieoffentlighet som for kort tid tilbake var forbeholdt samfunns- og kultureliten. Vanlige mennesker har i stort omfang blitt både medvirkende og til dels også premissleverandører til det nye norske deltagende ordskiftet. Dette har blant annet bidratt til at grensene mellom ����������������������������������������������������������������������������������������������������������� I denne teksten bruker jeg begrepene «alminnelige��������������������������������������������������������� »�������������������������������������������������������� , «vanlige���������������������������������������������� »��������������������������������������������� og «ordinære�������������������������������� »������������������������������� mennesker om hverandre. Begre- pene er ment å betegne mennesker som tradisjonelt ikke pleide å ytre seg i meningsbærende offentligheter. 74 SammenOmDet-Innmat.indd 74 06.01.12 17.38 private og offentlige sfærer har blitt uskarpe. Som den norske medieviteren Marika Lüders (2007) påpeker i sin studie av sosiale nettsamfunn, er det som tradisjonelt har vært sett på som privat, ikke nødvendigvis lenger forbeholdt privatsfæren. Debatten om hvilke ytringer som skal være tillatt ved bruk av nye medieplattformer, samt hvem som kan representere disse ytringene, tiltar. Med andre ord; våre forståelser om hva offentlig debatt skal innebære, samt hva som bør holdes privat og forstås som intimt, er i radikal forhandling. I denne teksten vil jeg forsøke å tilby en lesning som åpner opp for å forstå det nye bekjennende og deltagende mediesamfunnet. Jeg gjør refleksjoner med utgangspunkt i intervjusamtaler jeg har hatt med til sammen åtte kvinner og menn i alderen 17 til 37 år, som på ulike måter har vært eller fortsatt er aktive på diverse nettsamfunn, nettsjekkesteder og/eller som bloggere.2 I denne analysen vil jeg eksperimentere med lesninger som tilbyr forståelser der for eksempel privathet og offentlighet ikke forstås som motsetninger, der tid kan forstås som ikke-simultan eller ikke-lineær, og der prosesser både kan forekomme sammenhengende og meningsskapende og usammenhengende og spredte. Refleksjonene og analysene av de ulike intervjusamtalene i denne teksten munner derfor ikke ut i én entydig konklusjon, men de ulike refleksjonene er tenkt som innspill til å forstå de former for ytringer og uttrykk som bruk av nye medieplattformer gir anledning til. Å iaktta de som iakttar Intimitet, seksualitet og privathet har tradisjonelt vært ordnet og organisert rundt en rekke konvensjoner, forventninger og praksiser – eller normer, om du vil. Normer fungerer grensesettende idet de bidrar til å legge føringer for hvordan vi bør leve sammen og inngå i et samfunn. Et tilbakevendende punkt i debattene om hva de nye mediene gjør med oss, handler nettopp om på hvilke måter det nye deltagende medielandskapet utfordrer og tilfører nye former og normer for intimitet, seksualitet og privathet. Noen av de åtte kvinnene og mennene jeg har snakket med, hevder for eksempel at normalitetsskalaen har blitt romsligere, at jo flere historier som slipper til, dess større mangfold. Heidi, en tretti år gammel blogger, er ikke uenig i dette. Samtidig påpeker hun 2 Intervjusamtalene fant sted i Oslo og omegn vinteren 2008. Forskerprosjektet intervjuene er en del av, er regi- strert og godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Alle involverte har samtykket til delta- gelse. Alle navn er fiktive. 75 SammenOmDet-Innmat.indd 75 06.01.12 17.38 at nye medieformer også har skapt nye former for disiplinering blant, for og av alminnelige folk, som regulerer hvordan man skal opptre på nett: Min første innskytelse er at det er ganske snevert … det er en disiplinering som finner sted. Jeg tror det gjør noe med hvor naturlig man kan opptre, det å vite at du alltid kan bli googlet, at noen alltid kan finne ut av ting om deg. Det å alltid vite at hun kan bli googlet har ført til en ytterligere form for metaobservasjon og metaselvkontroll for Heidi. I tilknytning til bloggen sin har Heidi opprettet et statistikkprogram som kjører statistikk over ulike bevegelser på bloggen. Blant annet måler programmet hvilke innlegg som er mest populære, men også hvilke søkeord lesere av bloggen hennes hyppigst søker på. Påtakelig rager søkeord som dreier seg om Heidis privatliv høyest. Statistikken viser at en rekke lesere har lastet ned cv-en hennes, men statistikken viser også at svært mange er interessert i de mer intime deler av livet hennes: Her om dagen, da var det noen som hadde googlet meg og mitt etternavn og så «gråte etter samleie». Hva i all verden er det for noe? Det forstår jeg ikke. Og det jeg mener med disiplinerende, det er jo det at man hele tiden må forholde seg til at noen kan se på en. Eller holde øye med en. Sitatene til Heidi peker ikke bare på interessen for subjektive, private og intime emner, det viser også to interessante metapraksiser der Heidi ser, både på seg selv gjennom å se på hva de som ser på henne ser, men også ved at hun iakttar de som iakttar henne; selv om vissheten om at noen ser, virker disiplinerende på hvordan Heidi opptrer, har Heidi samtidig en form for kontroll i vissheten om hva de som ser, ser. Håpet om å få avslørt detaljer fra folks intime privatliv er en tendens som særlig har vært gjengs i interessen for offentlig kjente personer. I bokhandelen, for eksempel, der den tjuefem år gamle bloggeren Irene jobber, ser hun at folks trang etter slike historier synes nærmest umettelig: Jeg ser det på jobben. […] Vi selger biografier. Det går vanvittig mye av det. De bøkene som selger mest, er de som har fått forhåndsomtale om at her får du vite noe som du ikke visste fra før. Her får du vite 76 SammenOmDet-Innmat.indd 76 06.01.12 17.38 hvem politikeren som levde for femti år siden, var utro med. Her får du vite hvor mange uekte barn han hadde. … Det er så enkelt at vi gjerne vil se. Vi vil bli sett, se på meg, jeg gjør sånn, jeg mener ting. Det deltagende medielandskapet har imidlertid også stimulert menneskers glupskhet etter alminnelige menneskers private historier. Med referanse til den svenske bloggeren Blondinbella forteller Irene at hun selv kjenner en sterk dragning til, som hun sier, «det som er kulturelt pari»:3 Mennesket generelt trenger noe å snakke om, noe å se på, noe å være opptatt av. Jeg merker jeg er dødsfascinert, det er en svensk blogger som heter Blondinbella, du har sikkert hørt om henne? Hun er svensk, 17–18 år, jetset-blondine som har en blogg der hun tjener masse penger. Av en eller annen grunn, det er nesten som en trafikkulykke, du må se på. Det er utrolig fjernt det hun skriver om, ikke noe jeg vil identifisere meg med, men jeg må liksom sjekke hva hun har skrevet. Hun har skrevet om ting hun har kjøpt og hvor hun har spist, kjendisene hun mingler med. Jeg vet med meg selv, jeg blir så vanvittig fascinert. Man får en dragning til det som er kulturelt pari4. Som Irene fastslår fra erfaringen med hvilke bøker som selger, samt fra egne «dragninger» på nett, synes det å være en umettelig interesse for personlige, private og ’sanne’ historier. Så hva skjer med det som regnes som «kulturelt pari» når alminnelige mennesker i stor skala får muligheten til både å vise fram seg selv, dele intime øyeblikk samt følge hver fasett av andres intime liv? Jeg vil påstå at det skjer minst to forskyvninger i betydningen eller i maktforholdet mellom den som ser og den som blir sett på. Det første handler om tre ulike former for begjær, mens den andre betydningsforskyvningen handler om en forskyvning av tid og av intimitet. La meg diskutere de ulike formene for begjær først. Dette dreier seg om en betydningsforskyvning som rommer noe mer eller noe annet enn betydnin- gen av voyeurisme og ekshibisjonisme – begge praksiser som på ulike måter vanligvis trekkes inn i forbindelse med seksualitet eller seksuelt begjær. Like 3 Blondinbella, den en gang ordinære tenåringsjenta som startet å blogge om uspektakulære hverdagshendelser, som gym, tannlegetimer og om pappaen sin, har i dag en av Sveriges mest leste blogger. 4 «Pari» betyr «nominal», «gjennomsnittlig», «standardverdi». I dagligtale kan uttrykket «under pari» brukes for å uttrykke at noe er under gjennomsnittet, under standard. 77 SammenOmDet-Innmat.indd 77 06.01.12 17.38 fullt synes det å være en form for begjær i spill. Ved å trekke veksler på en rekke analyser av begjær, iakttakelse og mediekulturer (Russo 2010; Andre- jevic 2004; Calvert 2000; Senft 2008; Koskela 2004), vil jeg hevde at Irene i sitatet over trekker fram begjær langs tre akser. I første omgang påpeker Irene den kollektive opplevelsen som skapes av å ha sett det samme og av å kunne snakke om og diskutere det man har sett i etterkant. Dette kan, ifølge den amerikanske medieforskeren Clay Calvert (2000), handle om ønsket om å skape et gjensidig kunnskapsrammeverk og fellesskap, noe som er med på å bekrefte, binde og styrke felles sosiale bånd. Dernest sammenligner Irene det å bare måtte se, enten det gjelder politikeres utroskap eller Blondinbellas hverdagsliv, med reaksjonene til folk som overværer en trafikkulykke der folk stimler sammen for å se – ikke bare for å se hva som har skjedd – men også muligens for å se det groteske i det som har skjedd. Den tyrkiske medieviteren Bilge Yesil (2001) påpeker i sin studie av nytelse og mediekultur at begjæret etter ’det virkelige’ er knyttet sammen med en frastøtelse av det som ikke anses som normalt eller sant (2001:5). Begjæret etter å se og å bli sett rommer derfor både en sammenblanding av avsky og frastøting («det er nesten som en trafikkulykke») og tiltrekning og lammelse («du må se på […] Man får en dragning til det som er kulturelt pari»). Den besnærende følelsen av å bare måtte se, kan derfor i denne sammenhengen handle om et uimotståelig begjær etter den spenningen og henførelsen som ligger i det å kanskje kunne få et glimt av andre menneskers avkledde og ubeskyttede øyeblikk. I tilknytning til den andre begjærsaksen, altså det frydefulle i å se noe en kanskje ikke burde ha sett, opptrer ifølge Calvert (2000) og Yesil (2001) en tredje begjærsakse: begjæret etter den autentiske virkelighet, altså etter det øyensynlig oppriktige sanne. Mediekulturen innebærer dermed en merkelig, men potent mikstur av nytelse og frastøting, der felles referanserammer, spenning og henførelse og det autentiske og virkelige utgjør sentrale ingredienser. Jeg synes det er spennende at betydningen av begjær frikobles fra seksualitet eller seksuell nytelse i denne sammenheng. Et sentralt moment er at ikke-seksualisert begjær synliggjør former for nytelser som ofte ellers overses som begjær (Andersen 2011; Skålevåg 2009). Utover begjæret etter felles referanserammer, henførelse og autentisitet, utover å tåle at noen alltid holder øye med deg, at du alltid kan bli googlet, utover en slik aktiv ettergivenhet for overvåkning og kontroll, står samtidig omfavnelsen av lysten i å gjøre seg selv sett svært sentralt. 78 SammenOmDet-Innmat.indd 78 06.01.12 17.38 Ingenting er så offentlig som det private Langs ulike akser og på flere nivåer har digitale medier bidratt til å dreie og vri tidligere og mer fastlagte skillelinjer mellom det å se og det å bli sett samt mellom intime, private og offentlige sfærer. Jeg tror det har å gjøre med at grensene ikke lenger kan trekkes opp skarpt som et enten–eller-skille og at opplevelsene ikke nødvendigvis må være samtidige. Jeg skal gjøre dette mer konkret ved å la den trettisyv år gamle Svein utdype hvordan han forstår de nye grensedragningene. Svein har i mange år vært aktiv på det sosiale nettsamfunnet/nettsjekkestedet Gaysir. Han forteller at han over lengre tid opererte med to profiler på Gaysir, en dagtidprofil og en nattprofil. På dagtidprofilen hadde han fullt navn, alder og dessuten et tydelig ansiktsbilde som profilbilde. Nattprofilen derimot, var representert gjennom Sveins nakne kropp fra halsen og ned. Profilene hadde svært ulike funksjoner: […] stort sett var det innom og så gjøre ferdig hyggechatten, eller godchatten eller penchatten ... med ansiktet. Og så utover kvelden, når det begynte å bli mørkt og man ble trøtt og sliten, og krøpet opp i seng, eller et eller annet sånt noe, så gikk man over på den andre profilen og var der i timevis. Ikke uventet forteller Svein at de to profilene genererte svært ulike tilbakemeldinger. Det var helt klart, som Svein påpeker, den «lugubre, dirty, skitne» profilen som genererte flest treff. De mennene han likte og som han ønsket å videreutvikle kontakt med, ble omdirigert til det Svein omtaler som hans «blide og glade, rene og pene» profil, altså Sveins ikke-anonyme profil med navn, alder og ansiktsbilde. Samtidig påpeker Svein svært treffende hvordan han opplever at nettkommunikasjon har åpnet opp for endrede fortolkninger av private og offentlige sfærer: Det er alltid litt tilbake til det jeg sa tidligere hvor jeg var ung, og at jeg som ung synes det var mye vanskeligere å være aktiv og si hva man vil med ansiktet sitt ute blant folk. Mens på nett, når du er helt anonym, eller du tar bare bort ansiktet da, du kan være så kliss naken og rett på sak som du bare vil. Og du kan si hva du vil, hvordan du vil ha det. Du kan stille krav da, overfor motparten, å vise absolutt alt, bare ikke ansiktet, og fremdeles være veldig anonym, ikke sant? Og 79 SammenOmDet-Innmat.indd 79 06.01.12 17.38 du kan slippe alt og vise alt, og så holder du igjen, det siste du holder igjen, det er ansiktet. Da er det ansiktet man er redd for å vise. Mens når man er ute blant folk, så er jo det som man er redd for å vise, det er jo det man har mellom beina, eller da, for kvinners del, puppene. Svein skisserer et sammensatt medielandskap og erfaringer derfra, der det blir tydelig at ny kompetanse om grensedragninger og praksiser blir viktig. Med utgangspunkt i Sveins utsagn har jeg tegnet en figur som illustrerer Sveins refleksjoner. Svein framstiller kommunikasjonen på nett i denne sammenhengen som en kommunikasjonsform som er betinget av rommene og konteksten han kommuniserer med og i: Figuren i midten er Svein. Hodet og ansiktet hans er over den horisontale aksen, mens den nakne kroppen er under. Til venstre for den vertikale aksen har jeg angitt det som anses som det private og det som anses som det offentlige på nett, mens til høyre for den vertikale aksen angir jeg det private og offentlige ved ansikt-til-ansikt-kommunikasjon.5 5 Til tross for at jeg opererer med en slik statisk figur, vil jeg presisere at jeg forstår nettkommunikasjon og ansikt- til-ansikt-kommunikasjon som former, prosesser eller sfærer som er ulike, men også som noe som samtidig kan være nært forbundet, sammenfiltret og overlappende. 80 SammenOmDet-Innmat.indd 80 06.01.12 17.38 Som Svein uttrykker, er det nakne ansiktet det man er ute i offentligheten med. Ute i offentligheten blir Sveins ansikt redusert til en overflate blant mange andre ansiktsoverflater. På nett derimot, blir ansiktet et «du», noe «autentisk», ansiktet blir det som gjør deg (gjen)kjennbar for andre. Samtidig blir den nakne kroppen kun en av mange nakne kropper på nett. Det samme ansiktet eller den samme kroppen kan dermed forekomme ganske privat og intim i én sammenheng, mens det i en annen sammenheng forekommer svært anonymt og ikke-intimt, avhengig av hvilke samtidigheter og hvilke rom du befinner deg i. Med utgangspunkt i samhandling gjennom personlige og sosiale digitale medier har vi fått nye romlige praksiser som har endret og utvidet ideen om rom. Rommene har blitt flere – om enn ikke mer abstrakte – og innehar en annen mediematerialitet som endrer og bygger ut ideen om hva rom kan være. Dette har igjen bidratt til at vi tilpasser oss og samhandler på bakgrunn av de rådende konvensjonene og forventningene som har oppstått i det gitte spesifikke rommet. Tjueen år gamle Jens forteller her hvordan representasjon av rom spiller inn på samhandling: […] men tror du ikke folk også får en annen medial kompetanse eller kompetanse til å skille mellom hvilke rom det her skjer i? Jeg tror at hvis jeg ser at en kompis av meg skriver på Facebook at han har kjeda seg, så gjør ikke det nødvendigvis at jeg ringer han og spør om vi skal snakke om det eller ta en kaffe. Men hadde han sendt meg en SMS, så hadde jeg reagert sporenstreks på det. Så jeg tror man responderer forskjellig i forhold til (sic) hvilke rom det skjer. For å kunne forstå og tolke kommunikasjon som nye medier muliggjør, er det sentralt, slik Jens og Sveins sitat viser, at rommene ytringene skjer i har betydning. Eksemplene tydeliggjør at det ikke gir mening å forstå private og offentlige sfærer som to motsatte dimensjoner langs én horisontal forståelsesakse. Det er heller ikke dekkende å angi at ny teknologi og nye medier i seg selv bidrar til å forskyve grensene mellom hva som forstås som privat og hva som forstås som offentlig. Teknologi alene kan ikke forklare sosiale fenomener. I figuren som illustrerer Sveins utsagn, er det i stedet andre eller nye forståelser av rom enn de konkrete hverdagserfaringene vi tradisjonelt har hatt med rom. Det offentlige rom er, som figuren viser, ikke nødvendigvis ett bestemt sted eller én bestemt tilstand, men kan opptre som sosiale rom på tvers av konvensjonelle inndelinger. 81 SammenOmDet-Innmat.indd 81 06.01.12 17.38 Lysten etter å google gamle kjente Den andre forskyvningen av betydningen eller av maktforholdet mellom den som ser og den som blir sett på, dreier seg om en forskyvning av tid og av intimitet. Dette skal jeg forsøke å gjøre mer håndgripelig gjennom å trekke fram en gjentagende erfaring jeg har når jeg selv er på nett. Jeg kjenner nemlig godt igjen lysten etter å google gamle kjente. Jeg har googlet samtlige barndomsvenner, barndomskjærester, ekskjærester og elskere. Noen av dem googler jeg om og om igjen med jevne mellomrom. Jeg leser hva som står om dem, om de har fått nye kjærester eller nye barn, hvor de bor og hva de jobber med, om de er politisk aktive eller er i offentligheten på andre måter og om vi fortsatt eller tilfeldigvis har noen felles kjente. Etter det sjekker jeg bildene som ligger ute på nett. Én av de jeg pleier å søke på, kommer alltid til syne på et bilde, liggende i en seng. Selv om jeg ikke er synlig på bildet, så er det jeg som ligger ved siden av og tar bildet med et lite mobilkamera. Det er bare vi to som vet at vi er langt sør idet bildet tas, at det er varmt i rommet og at vi ligger i sengen og ler. Det er mer enn seks år siden. Til tross for at latteren er seks år gammel og forholdet for lengst er over, blir den intimiteten jeg opplever ved å se på bildet, intens. Jeg stusser over dette fordi jeg har følelsen av at det er noe som ikke stemmer med intensiteten og med intimiteten. Eller er det snarere noe som ikke stemmer med tiden intimiteten opptrer i? Det er som om intimiteten kommer «ut av synk», som om jeg ikke bare befinner meg her og nå – selv om jeg er opplært til at tiden forholder seg til rommet, at det må være én tid og at jeg er ett sted om gangen. Når jeg ser på bildet, forenes det private øyeblikket jeg en gang opplevde, med en opplevelse som finner sted i den tiden og i den nettoffentligheten jeg befinner meg i nå. Avstanden til fortiden bryter nesten sammen fordi nettfotoet representerer en tid i en annen tid, det smelter sammen det forgangne med nået. Datid blir til nåtidsøyeblikk. En slik opplevelse ligner den jeg opplever når jeg leser gamle kjærlighetsbrev eller ser på gamle fotografier. Men det bare ligner, for det har en betydning at den private scenen er mediert og lagt ut og delt i all offentlighet, at mitt «øye-blikk» kan lastes ned, deles og betraktes for enhver som har tilgang på nett; tiden og intimiteten som oppstår i det åpne, kollektive, offentlige rommet gjør noe med meg.6 Og det gjør noe med intimiteten. Er tiden og det 6 Øye-blikk er delt opp for å framheve det flertydige i «øyeblikket»: jeg omtaler både det spesifikke momentet, men jeg omtaler også øyets blikk på det spesifikke momentet. 82 SammenOmDet-Innmat.indd 82 06.01.12 17.38 offentlig tilgjengelige nettrommet med på å løsrive intimiteten fra det som vanligvis forstås som privat, slik at jeg kan ivareta intensiteten i intimiteten, selv om scenen ikke lenger framstår som privat? Avsluttende kommentar Amatørene og alminnelige folks historier og uttrykk i medieoffentligheten høster oppmerksomhet nettopp fordi de blant annet utgjør bindeleddet til det ordinære, til det angivelige autentiske, intime og private. Å iscenesette vanlighet har på mange måter blitt målet i seg selv. Det som tradisjonelt har vært sett på som privat, er ikke nødvendigvis lenger forbeholdt privatsfæren – og det som tradisjonelt har vært sett på som privatsfæren, kan ikke nødvendigvis forstås som en motsats til den offentlige sfæren. Historiene til Heidi, Irene, Svein og Jens er vesentlige for å forstå det nye sammensatte medielandskapet. Historiene tar opp nye former for reguleringer og disiplin, de trekker fram i hvilken grad blikk og blikkonstruksjon kan få andre betydninger i deltagende kommunikasjon, og historiene trekker fram hvordan nytenkninger av tid og rom er vesentlig i de endringer som finner sted. En sentral forutsetning for å forstå hva den omfattende tilgangen, kikkingen og deltagelsen gjør med hvordan vi forstår og uttrykker nærhet og intimitet, er å forstå kommunikasjonen og kommunikasjonens grenser ut fra den eller de spesifikke kontekstene i rom og tid den oppstår i. 83 SammenOmDet-Innmat.indd 83 06.01.12 17.38 Litteratur Andersen, A. (2011). Fra heteroromantikk til mangfoldige lystfellesskap. Intimitetens endrede organisering. Tidsskrift for kjønnsforskning, 1, 3–17. Andrejevic, M. (2004). Reality TV: the Work of Being Watched. Critical Media Studies. Lanham, Md.: Rowman & Littlefield. Calvert, C. (2000). Voyeur Nation: Media, Privacy, and Peering in Modern Culture. Critical Studies in Communication and in the Cultural Industries. Boulder, Colo.: Westview Press. Koskela, H. (2004). Webcams, TV shows and Mobile phones: empowering exhibitionism. Surveillance and Society, 2(23), 199–215. Lüders, M. (2007). Being in Mediated Spaces: an Enquiry into Personal Media Practices. Acta humaniora. [Oslo]: Department of Media and Communication, Faculty of Humanities, University of Oslo. Russo, J.L. (2010). Show me Yours. Cyber-exhibitionism from perversion to politics. Camera Obscura, 25(1). Senft, T.M. (2008). Camgirls: Celebrity & Community in the Age of Social Networks, Digital Formations. New York, NY: Peter Lang. Skålevåg, S.A. (2009). Kjønnsforbrytelser. Sedelighet, seksualitet og strafferett 1880–1930. Tidsskrift for kjønnsforskning, 1(2), 7–27. Yesil, B. (2001). Reel Pleasures. Exploring the Historical Roots of Media Voyeurism and Exhibitionism. Counterblast: The E-journal of Culture and Communication, 1(1). 84 SammenOmDet-Innmat.indd 84 06.01.12 17.38